Prøv Procycling Pluss idag

SUPERSESONG: Fabio Aru fikk sitt definitive gjennombrudd under årets Giro d'Italia. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Slik gikk det med talentene

Jonas Lindstrøm
Tips meg

Publisert 23.12.14 10:16

Del på    

BLOGG: Noen ble stjerner, andre var usynlige.

For femte året på rad satt vi (Anders og Jonas Lindstrøm) opp en liste over ti ryttere vi trodde skulle få sitt gjennombrudd i år, før årets sesong.

Et år og en sykkelsesong er gått siden den gang. Nå er det på tide å gjøre opp status.

Noen av talentene må sies å ha fått sine gjennombrudd, men man ikke kan si det samme om alle. Flere rytter levde ikke opp forventningene vi hadde til dem.

De ti neste dagene kommer vi til å presentere ti nye ryttere vi tror kommer til å slå gjennom i 2015. Men la oss først ta en titt på fjorårets liste.

10. Maxime Daniel
Den franske spurteren, som vant en etappe i Portugal rundt i 2013 var den største jokeren på vår liste. Når vi skal oppsummere hans 2014-sesong kan vi like gjerne starte med konklusjonen: Maxime Daniel skulle aldri vært med på listen.

Det har blitt fint lite å juble for denne sesongen for Ag2r-rytteren. To ganger har han havnet på pallen. Han ble nummer tre på en etappe i Rourte du Sud, i tillegg til at han ble nummer to bak Mark Cavendish på den første etappen i Tour du Poitou Charentes.

Sett bort fra disse resultatene var femteplassen i det franske mesterskapet den store oppturen.

Foto: Tim de Waele(©TDWSport.com)

ANONYM SESONG: Det ble ikke noe gjennombrudd for en lange franskmannen Daniel i år.  Foto: Tim de Waele(©TDWSport.com)

Det var på ingen måte noen krisesesong. Daniel viste i nevnte ritt at potensialet er der, men han er langt unna å ha den styrken og stabiliteten som behøves for å være helt i verdenstoppen. Det ble et år med læring, hvor han fikk prøve seg side om side med de beste i spurtene, samt at han fikk testet seg i brosteinsritt.

Det er her Daniels fremtid ligger. Hvor gyllen den blir vil tiden vise, men det er neppe mange nordmenn som fikk denne franskmannen som ny personlig helt i 2014.

9. Francesco Manuel Bongiorno
Etter en god 2013-sesong, hadde vi knalltro på denne fjærlette italieneren. Det ble ikke helt de vi hadde håpet, selv om sesongen langt fra ble en katastrofe for Bongiorno.

Før Giro d’Italia var det spesielt bra kjøring i Roma Maxima og fjerdeplassen sammenlagt i Settimana Coppi e Bartali som skilte seg ut blant flere solide prestasjoner. En 14. plass i Giro del Trentino er heller ikke til å kimse av.

Formen virket til å være fin før giroen, men i årets viktigste ritt gikk det ikke som Bongiorno hadde håpet. Det virket til å være lite krutt i italieneren helt til Monte Zoncolan. Da snek han seg med i det avgjørende bruddet.

Tempoet i frontgruppen så rytter etter rytter dette av, helt til det kun gjensto to: Michael Rogers og Francesco Bongiorno. Skulle han ta giroens største skalp?

Svaret ble dessverre nei. En idiot av en tilskuer ødela nemlig ungguttens sjanser ved å nærmest dytte han inn i Rogers’ bakhjul. Italieneren måtte klikke ut og etappeseieren gikk til Rogers. Det skal sies at australieren virket sterkere, men man får aldri vite om Bongiorno hadde klart å henge på hele veien. Til slutt ble den en tredjeplass og en relativt skuffende giro.

Foto: Tim de Waele(©TDWSport.com)

MULIGHETEN: Francesco Bongiorno hadde muligheten til å vinne opp legendariske Monte Zoncolan, men en idiotisk tilskuer ødela drømmen til den grønnkledde italieneren. Foto: Tim de Waele(©TDWSport.com)

Etter giroen ble det femteplass i Slovenia rundt, tredjeplass i GP Industria og syvendeplass i Tour du Limousin. Den italienske høsten ble en skuffelse. Han gjentok fjorårets femteplass i Giro dell’Emilia, men ellers var det syltynt.

Alt i alt en godkjent sesong av Bongiorno, men man kan ikke si dette var hans gjennombrudd. Han fikk tross alt bare ett CQ-ranking-poeng mer enn i fjor.

8. Tim Wellens
Belgieren er et av de beste treffene på denne listen. Den fantastiske belgieren tok virkelig store steg. Det kan være vanskelig å huske tilbake i tid, så la oss sette utviklingen i perspektiv.

2013: Tre topp ti-resultater, med femteplassen på en etappe i Tour Down Under som det beste.

2014: Etappeseier og sammenlagttriumf i Eneco Tour, to andreplasser i Giro d’Italia, samt fjerdeplass i Il Lombardia.

Wellens åpnet sesongen litt tregt, men under Giro d’Italia så var han, slik vi spådde i bloggen, tidvis briljant. Den gode innsatsen ble fulgt opp med andreplass sammenlagt i Ster ZLM Tour, før det definitive gjennombruddet kom i Eneco Tour.

Med sin velkjente offensive kjøring tok han resten av favorittene på senga. En herlig soloseier på den sjette etappen la grunnlaget for det som ble hans første sammenlagtseier i World Touren. Fjerdeplassen i Il Lombardia nok et bevis på hvor sterk han er.

For nå har Wellens bygget en styrke som gjør at han tåler sammenlikningene med Philippe Gilbert og Greg Van Avermaet. Han har beholdt offensiviteten, og blir en spennende mann å følge i klassikerne de neste årene.

Spennende blir det også å se han i de store etapperittene. For i de lange fjellene har han ennå ikke slått gjennom. Skulle han gjøre det kan han bli farlig for de fleste. Andreplassen i det belgiske tempomesterskapet viser at muligheten til å utvikle seg til en komplett sammenlagtrytter er tilstede.

Foto: LC(©TDWSport.com)

GJENNOMBRUDD: Tim Wellens hadde en kanonsesong i år. På den sjette etappen etappen kuppet han seieren i Eneco Tour. Foto: LC(©TDWSport.com)

7. Davide Villella
Cannondale slo kloa i mannen hele sykkel-Italia snakket om på samme tidspunkt i fjor. Talentet som hadde vunnet det meste på amatørnivå. Vi spådde et par seirer og et gjennombrudd.

Å kalle dette et gjennombruddsår for Villella vil i etterpåklokskapens navn bli å satse for hardt. Realiteten var at det ble en triumfløs, men godkjent debutsesong.

Han vant klatretrøyen i Baskerland rundt, noe man ikke skal le av. Da hadde han allerede blitt nummer seks i Trofeo Laigueglia, og vist seg litt frem i andre ritt. Etter Baskerland fikk han smake på Ardenner-klassikerne, uten å markere seg nevneverdig.

Årets beste resultater kom faktisk i Norge. Under Arctic Race ble han forvekslet med Juraj Sagan, men det var altså italieneren som ble nummer to på åpningsetappen, og til slutt nummer fire sammenlagt.

Etter det ble det en sterk avslutning på sesongen, med fjerdeplass i prologen av Tour of Alberta, sjetteplass i GP Citta di Peccioli – Coppa Sabatini og 16. plass i Il Lombardia.

Sistnevnte resultat er det lett å overse litt. Det er ikke noe du printer opp og henger på veggen, men en 16. plass i et ritt som Lombardia er utrolig sterkt for en 23 år gammel rytter som kjører sitt første år som proff. Det viser at Villella har en lys fremtid. Kanskje er det 2015 som blir gjennombruddsåret.

6. Jens Debusschere
Etter en strålende avslutning på fjorårets sesong, hadde vi stor tro på Lottos belgiske spurter. 2014 skulle være året der han tredde litt ut av skyggen til André Greipel i spurtene og også viste styrke i klassikerne.

Det gikk ikke helt slikt vi hadde håpet. Andreplass i Trofeo Palma ga en god smak i munn tidlig på sesongen og sjetteplass i Dwars Door Vlaanderen er langt fra gærent. I klassikerne var han imidlertid langt fra å vise klassen vi hadde håpet og trodd.

I juni kom uten tvil karrierens største seier. Da gikk han nemlig til topps i det belgiske mesterskapet etter å ha spurtslått Roy Jans og Tom Boonen. Plutselig hadde alle belgiere hørt om Lotto-rytteren.

Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

BELGISK MESTER: Tom Boonen hadde lite å stille opp med da Jens Debusschere satt inn superkreftene i avslutningen av det belgiske mesterskapet. Foto: LC(©TDWSport.com)

Det første han gjorde i den belgiske mestertrøyen var å vinne den første etappen i Tour de Wallonie. Et par gode plasseringer i Eneco Tour, ble etterfulgt av et skuffende Vuelta a España hvor han aldri var i nærheten.

Som i fjor avsluttet han sesongen sterkt, med tredjeplass i Paris-Tours (vant spurten bak Jelle Wallays og Thomas Voeckler) og seier i sesongavslutningen i Belgia.

En godkjent sesong av Debusschere, men vi kan nok ikke karakterisere det som et skikkelig gjennombrudd utenom Belgia. For det mangler han den store seieren.

5. Tom Dumoulin
Var kanskje den mest meritterte rytteren vi hadde på listen i fjor. Andreplassen i Eneco Tour hadde satt listen. Det var en list Dumoulin lekende lett fløy over i 2014.

Det startet med andreplassen på tempoen i Ruta del Sol, 12. plass i Strade Bianche og femteplass på tempoen i Tirreno-Adriatico. Årets første seier kom da han vant tempoen i Critérium International.

Deretter ble det litt stille fra Dumoulin, som ikke klarte å kjempe blant de beste i Ardenner-klassikerne. I Belgia rundt var han tilbake i toppen. Andreplass på tempoen ble til andreplass sammenlagt, bak tempokongen Tony Martin.

I Sveits rundt viste han at det ikke bare er tempo han behersker. Andreplass på begge tempoene gjorde selvfølgelig sitt, men femteplassen sammenlagt viste at han også tok store steg i bakkene. Etter å ha blitt tempomester i Nederland, ventet Tour de France.

To fjerdeplasser ble hans beste plasseringer på fellesstartetappene, men det meste av energien ble brukt til å taue Marcel Kittel frem til seier etter seier. Det gjorde han på strålende vis. På tempoen ble han nummer to, bare slått av Tony Martin. For fjerde gang ble han nummer to bak tyskeren på en tempo.

I Eneco Tour viste han nok en gang klasse, men måtte ta et steg ned på podiet. Denne gangen ble det tredjeplass etter å ha vunnet tempoen og kjørt meget sterkt underveis.

Før WorldTour-rittene i Canada sikret han andreplass sammenlagt i Tour of Alberta, ett sekund bak en bonussekundjagende Daryl Impey. Men det var bare starten på Canada-turen.

Både i Québec og Montréal viste han at han ikke bare kan kjøre tempo og Eneco Tour. En fantastisk langspurt i Québec så han lede til det var 30 meter igjen. Da snek Simon Gerrans seg foran, som eneste rytter. I Montréal ble det en flott sjetteplass.

I spanske Ponferrada var det bare Bradley Wiggins og Tony Martin som kjørte raskere på tempoen, og dermed ble det VM-bronse til rytteren som definitivt viste seg som en av verdens tre beste temporyttere i 2014.

Alt i alt var det en strålende sesong av Dumoulin, noe 13. plassen på CQ-ranking og tittelen som Nederlands beste syklist viser.

Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

VM-BRONSE: Tom Dumoulin beviste sine tempoegenskaper da han ble nummer tre i VM. Det kronet en allerede strålende sesong. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

4. Jan Polanc
Slovenske Jan Polanc hadde i lengre tid vært blant de sterkeste klatrerne i U23-klassen, og når han i tillegg viste seg sterkt frem i elitens VM-ritt mot slutten av 2013, bestemte vi oss for å inkludere han på talentlisten.

Det skulle nok vise seg å bli minst ett år for tidlig. Han har ikke helt klart å ta det store skrittet, men sesongen hans har likevel vært veldig god. Ved et par anledninger har han vist stor styrke.

Den sjette etappen i Katalonia rundt var en slik anledning. Seks utbrytere gjorde riktignok opp om seieren, men bak ledet Jan Polanc favorittgruppen i mål. Den favorittgruppen bestod av ryttere som Alberto Contador, Nairo Quintana, Joaquin Rodriguez og Daniel Martin. For å nevne noen.

Enda bedre var han på den 14. etappen av Giro d’Italia. Det var en herlig etappe hvor et stort brudd gjorde opp om seieren opp det siste fjellet. Med bare én kilometer igjen var Polanc i fronten, men da de kom på oppløpet var lageret tomt for krefter, han måtte slippe og nøye seg med fjerdeplass.

Etter det ble 15. plassen i Tre Valle Varesine og niendeplassen i Japan Cup den største beholdningen, rent resultatmessig. Men selv om resultatene ikke har vært de råeste har vi med jevne mellomrom sett Polanc på offensiven. Han prøver seg frem og har ved flere anledninger vært i nærheten av å få til noe stort.

Her har Lampre et klatretalent å bygge videre på. Den lille sloveneren er utrolig seig, og viste i årets giro at han har en fremtid i de største rittene.

3. Fabio Aru
Her er det vel egentlig ikke så mye å si. De fleste visste om italienerens potensiale, men at det skulle smelle såpass kraftig, var det få som hadde trodd.

Vi sa at en topp 5-plassering var innen rekkevidde i Giro d’Italia, og vi var for en gangs skyld ikke overoptimistisk. Astana-rytteren klinket nemlig til med tredjeplass sammenlagt, etter å ha vunnet klatreetappen til Plan di Montecampione med et herlig timet angrep.

Deretter ble det stille fra italieneren, som kun syklet anonymt gjennom Polen rundt før Vuelta a España. Der smalt det igjen.

Med en fighting spirit man sjelden ser, kjempet talentet seg inn til en strålende femteplass sammenlagt. Det gjorde han ved å vinne to etapper underveis og vise solid kjøring gjennom hele rittet.

To topp 5-plasseringer i treukersritt var det ingen som hadde spådd. Hvis man påstår det, lyver man. For hvis det var én mann som virkelig slo gjennom i 2014, var det Fabio Aru. Han gikk fra å være en rytter med et skyhøyt potensialet til en rytter i den ypperste verdenseliten.

En vanvittig sesong ble avsluttet med fjerdeplass i Milano-Torino og niendeplass i Il Lombardia. Det er bare å ta av seg hatten for det Aru presterte i år.

Foto: Tim de Waele(©TDWSport.com)

KNEKTE FROOME: Fabio Aru tok to etappeseirer i årets Vuelta a España og ble nummer fem sammenlagt. Ikke dårlig for en 24-åring. Foto: Tim de Waele(©TDWSport.com)

2. Joe Dombrowski
Vi erkjente det allerede før Dombrowski ble satt på listen. Gjennom alle årene vi har hatt denne listen har andreplassen blitt en fiasko. De stakkarene som har fått denne hedersplassen på listen har pådratt seg en forbannelse verre enn den man knytter til regnbuetrøyen.

Med Dombrowski bommet vi igjen. For med unntak av en god hjelperytterinnsats for Bradley Wiggins i Tour of California og 16. plass på sisteetappen i Sveits rundt, har det vært stille. Han har knapt kjørt ritt.

Det finnes en grunn. En grunn til at Dombrowski gikk fra å være et megatalent som lekte seg med Fabio Aru i U23-klassen, til å være en nærmest ikke-eksisterende rytter på proffhimmelen.

Amerikaneren har slitt med en pulsåre i beinet som har vært i klem. Sakte, men sikkert har problemet forverret seg, og hver gang han har syklet har amerikaneren følt at det venstre beinet har mistet kraft og blitt numment.

Etter Sveits rundt fikk han diagnosen. Den fastklemte hovedpulsåren, som det hadde tatt halvannet år å oppdage, gjorde at han kun hadde 40 prosent kraft i den venstre foten. Dombrowski har bokstavelig talt syklet rundt med halvannet bein dette året.

Det kirurgiske inngrepet ble karakterisert som en suksess. Skulle problemene nå være løst, kan rytteren som byttet fra Team Sky til Cannondale-Garmin etter årets sesong bli en av de store åpenbaringene de neste årene. Talentet er enormt.

1. Bob Jungels
Supertalentet fra Luxembourg toppet vår liste i fjor. Det vi trodde skulle bli et sikkert kort, skuffet oss stort.

Etter å tatt proffnivået raskt og etablert seg blant proffene, var vi sikre på at dette skulle bli Jungels’ år. Slik gikk det ikke. Faktisk ble det ingen seirer for Trek-rytteren, som lenge har blitt regnet som et av verdens største talenter.

Andreplass på en etappe i Paris-Nice, slått av en ikke ennå feit Betancur, niendeplass i Critérium International og tredjeplass på åpningstempoen i Critérium du Dauphiné ble de beste resultatene i en skuffende sesong.

For å illustrere hvor skuffende sesongen ble, kan man se på det nasjonale mesterskapet. Etter to strake temposeirer, måtte han se seg slått av Laurent Didier, en mann han slo med 55 sekunder i fjor.

Det skal sies at Jungels hadde et mye tøffere rittprogram enn tidligere i år, men vi er likevel skuffet over det vi så av ham i år. Førsteplassen på vår liste burde han aldri ha fått, men Jungels er fortsatt bare 22 år. Han kommer til å skinne i fremtiden. 2014 var bare ett år eller to for tidlig.