(procycling.no): Av en eller annen merkelig grunn kan det dukke opp et vanvittig utholdenhetstalent på et lite gårdsbruk i Rudsbygd.
Er det gener? Arv og miljø? Resultatet av norsk toppidrettskultur? Høyere makter? Rene tilfeldigheter?
Jeg heller mot det siste. Mirakler skjer. Likevel er det relativt mange nasjoner som klarer å få fram én stor stjerne i løpet av et tiår.
Ikke til forringelse for noen av de norske som konkurrerte i samme tidsrom som Thor Hushovd – eller i foranledningen hans karriere. Men rundt millenniumskiftet, og i årene som fulgte, bar han omtrent norsk sykkelsport på ryggen.
Like klart er at hans to arvtakere gradvis vokste fram. Edvald Boasson Hagen tok proffscenen i ekspressfart, mens Alexander Kristoff sakte men sikkert vokste seg stor og giftig i avslutningene.
Som 30-åringer kan de to allerede begynne å se tilbake på svært respektable proffkarrierer.
Det vi skal vise fram nå, er at vi evner å bringe fram enere i enda hurtigere intervaller enn tidligere. De siste 20 årene er det ikke bare rytterne som har lært, men også lærere, trenere, sportsdirektører og ledere har tatt store steg når det gjelder å utvikle sykkelryttere.
Gjennom U23-landslaget fikk vi i fjor presentert en ny potensiell superstjerne. Etter at Norge tok kontroll på rittet fra start av, fikk Kristoffer Halvorsen gleden av å avslutte det hele ved å haike på det tyske opptrekkstoget og spurtslå Pascal Ackermann på oppløpet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
VERDENSMESTER: Kristoffer Halvorsen vant U23-VM i Doha, etter fremragende norsk lagarbeid. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
De som ikke følger aldersbestemte landslag så tett, hadde kanskje ikke fått med seg at vi hadde et av de aller beste lagene i verden den sesongen.
Det viste vi fram via solide prestasjoner i NationsCup, blant annet med sammenlagtseier i ZLM Tour, og en meget solid laginnsats under Olympia´s Tour i oppkjøringen til Doha.
De andre nasjonene visste derfor hva som kom. De visste at det norske laget totalt sett var et av de aller sterkeste, men de evnet likevel ikke å hindre at fellesstarten havnet i vår bane.
Ikke ulike arbeidsbetingelser har juniorlandslaget, under ledelse av Kai Lexberg hatt denne sesongen. Anført av Idar Andersen, Andreas Leknessund og Søren Wærenskjold.
Leknessund vant Tour du Pays de Vad sammenlagt og sikret dobbeltseier sammen med Andersen under det lille Fredsrittet. Prestasjoner som ikke fører til oppslag hos VG, men som likevel indikert toppklasse innenfor aldersklassens rekker.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
STOLT: Søren Wærenskjold viser frem beviset på at han tok sølv i juniorenes EM-fellesstart. FOTO: Norges Cykleforbund
Typene på dette laget innbyr til enda mer offensiv sykling enn det U23-landslaget hadde til rådighet i fjor. Da Wærenskjold sikret Norge sølvet under EM i Herning, skjedde det etter at laget ikke valgte å kontrollere rittet, men heller gi seg i kast med offensiv sykling og animerte nær sagt hver eneste utbrytergruppe som gikk på offensiven den dagen.
Sportslig sett var ikke EM, gjemt mellom Tour de France og BinckBank Tour, årets viktigste punkt på kalenderen. Alexander Kristoff tok riktig nok gullet i eliteklassen, men det teller liksom ikke helt når du ikke møter André Greipel, Marcel Kittel, Mark Cavendish, Dylan Gronewegen, Michael Matthews, Fernando Gaviria eller Arnaud Démare til duell på oppløpet.
Mesterskapet ble likevel en svært verdifull gjennomkjøring for det norske landslaget.
Verken Wærenskjold eller Halvorsen reiste hjem med gullet, men måten hvert av de to aldersbestemte lagene angrep og styrte konkurransene på, var helt uvurderlig trening foran VM på hjemmebane.
Norge er fremdeles ingen stor sykkelnasjon, og kommer kanskje aldri til å bli det heller. Men vår evne til å produsere toppryttere år etter år, og sette vårt preg på aldersbestemte klasser, er noe vi godt kan trykke til vårt bryst.
Neste år har vi en tidligere U23-verdensmester på lønningslista til Team Sky. Det skjer heller ikke hvert år, for å si det pent.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
EUROPAMESTER: Andreas Leknessund vant EM-gull i Herning, og er blant favorittene til juniorguttas temporitt i Bergen. Foto: Per Erik Mæhlum/Norges Cykleforbund
Vi har også begynt å se konturene av arvtakerne til Boasson Hagen på den norske tempotronen. Det er mye som fremdeles kan skje, og det henger til slutt på treningsvilje, motivasjon og marginer, men jeg tror både Iver Johan Knotten (sykler U23-tempo som førsteårs) og Andreas Leknessund (junior tempo og fellesstart) blir gjengangere i toppen av resultatlistene i denne grenen i sesongene som kommer.
Det blir også utrolig spennende å se hvilke steg Wærenskjold tar fram mot senioralder. Husk at 18-åringen kun er førsteårsjunior og alt står med EM-sølv på CV’en.
I Tobias Foss har vi også en svært spesiell rytter. Tempoferdighetene er ubestridte, og både i Valle d’Aosta (11.-plass i 2016) og Tour de l’Avenir (7.-plass) har han vist fram at han er blant verdens beste unge klatrere.
Det har ikke Norge blitt bortskjemt med i nyere tid. Kanskje kan gutten fra Vingrom ved Mjøsas vestbredd bli en mann for Grand Tours en gang langt inn framtida. Det er en veldig slitsom vei å legge ut på, men så er da også den potensielle gevinsten langt større om man skulle lykkes.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
ALLSIDIG: Tobias Foss er en dyktig temporytter, og viser stadig at han også går godt i bakker. Her fra Tour de l’Avenir. Foto: Privat
Som vanlig, vil nok en del med rette hevde, har jeg nå skrevet om herresiden av sykkelsporten. Men i Susanne Andersen har kvinnelandslaget en kommende superstjerne.
Det norske laget syklet klokelig defensivt i Herning, men ble belønnet med sølvmedalje da det skulle spurtes. Dette var i U23-klassen, som vanligvis ikke blir benyttet på kvinnesiden.
19-åringen er førsteårs senior, og møter dermed overmakten i konkurrenter som 11 år eldre og svært meritterte Marianne Vos med en liten armé av sterke hjelpere rundt seg.
Om noen år vil nok Andersens navn være på manges lepper når de store klassikerne skal avgjøres, og i andre løp som munner ut i massespurt.
Jevngamle Ingvild Gåskjenn er en annen å se opp for. Hun går enda bedre oppover, og er et annet etterlengtet talent på kvinnesiden.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
TALENTFULL: Susanne Andersen er blant det mest lovende som befinner seg i norsk sykkelsport. FOTO: Norges Cykleforbund
Så skal vi da heller ikke glemme at selv om ikke alle er som Kristoff og Boasson Hagen, så har vi også begynt å produsere andre ryttertyper med suksess.
Fra laget som vant U23-gullet i Doha, har Amund Grøndahl Jansen alt vist å være en listig signering av LottoNL-Jumbo. En annen vi har store forventninger til er FDJs enfant terrible, Odd Christian Eiking.
Det gjentas gang på gang – og med rette – at det internasjonale proffsirkuset til tider er et lite gjestmildt sted å være. Derfor må vi også tåle at ryttere som Daniel Hoelgaard og Sindre Lunke bruker en sesong eller to ekstra for å etablere seg på nivået som fører stolte norske sykkeltradisjoner videre.
Sven Erik Bystrøm har hatt to sesonger preget av skader og utur. En vanvittig elegant rytter, som vi håper får flere sjanser til å kjøre inn egne resultater.
Den beste pekepinn på hvor vi står i forhold til andre nasjoner, får vi likevel ved å se hva våre aldersbestemte ryttere får til under VM på hjemmebane.
Husk at mesterskapet ikke starter neste søndag: Da avsluttes det.
Den norske medaljesankingen kan starte allerede tirsdag da Leknessund, Wærenskjold og Olav Hjemsæter skal i aksjon på temposykkelen.
Da formaner jeg dere til å lene dere tilbake, og nyte våre nye generasjoner på medaljejakt i Bergens gater.
Større enn dette blir det ikke innenfor våre landegrenser.
Jarle Fredagsvik, redaktør procycling.no
