– HAN ER GAL, han er en cretino (idiot). Han trenger behandling, uttalte sportsdirektør Luca Scinto i Vini Fantini etter Danilo Di Lucas tredje positive dopingprøve i karrieren.
Nå er mannen bokaktuell med en svært utleverende, ærlig og, ja, jeg vil si kynisk selvbiografi skrevet i samarbeid med Alessandra Carati.
Les også: Italiensk seriedoper: – Jeg angrer intet
Jeg skal innrømme at jeg synes selvransakelser og innrømmelser fra tidligere dopere er litt vrient
Den første reaksjonen som vekkes i meg er sinne.
Personer som har tuftet sine karrierer på løgn og bedrag byr meg imot. Selv om de åpner seg i etterkant.
DER THOR HUSHOVD satt og gråt av smerte over fjelltoppene, skryter Di Luca i dag om at prestasjonsfremmende midler kan gi ham en boost i yteevne på 10-12 prosent.
Jeg sier ikke at han ikke har jobbet for det, men snarveiene han har tatt underveis har jeg ikke sans for.
Skal man kappe hodet av – i større eller mindre grad – angrende dopingsyndere?
I diskusjon med andre journalister jeg kjenner, kan vi lett bli uenige på dette punktet. I hvert fall til en viss grad.
Der noen velger å berømme en mann som Michael Rasmussen for sin åpenhet og ærlighet, og sågar også gir ham spalteplass under hans visitt til Tour de France på danske mediers regning, hadde jeg aller helst sett at mannen ble glemt.
ÉN TING JEG HUSKER er da Rasmussen kom bort til meg med et eksemplar av Werner Møllers bok «The Scapegoat – About the Expulsion of Michael Rasmussen from the Tour de France 2007 and Beyond», foran en etappe av Tour of Norway i Lillestrøm.
– Denne skal du lese, sa han.
Og det gjorde jeg på badeferie i Kroatia.
Noen år senere fant han det for godt å avsløre at han dopet seg i 12 år.
– Jeg brukte doping fra 1998 til 2010. Det dreier seg om EPO, veksthormon, testosteron, kortison, insulin og blodoverføringer.
Ja vel. Det var så enkelt for deg å innrømme det nå, ja. Du gir ut en ny bok, ja? «Gul feber» denne gangen. Så kult!
SELVSAGT SER JEG POENGET med å «come clean». Jeg ser poenget med å innrømme alt, fortelle antidopingmyndighetene den hele historien og å hjelpe til med å straffe leger, bakmenn, trenere, sportsdirektører og hva det måtte være.
Rasmussen skal også ha for at han var en sentral bidragsyter i undersøkelsene til Antidoping Danmark.
Di Luca fikk jo selv strafferabatt i 2009 fordi han «hadde fortalt det han visste», så jeg håper han dro med seg noen menn i fallet (selv om det viktigste alltid er å redde eget skinn).
(Artikkelen fortsetter under bildet)
IKKE BESTEVENNER: Lance Armstrong var den kalkulerende, Danilo Di Luca den oppfarende. De kunne ikke tåle synet av hverandre, men drev med samme lyssky business. FOTO: Tim De Waele/TDWSPORT.COM
For meg dreier det seg også litt om måten det blir gjort på.
Lance Armstrong er en annen karakter (han var heller ikke spesielt begeistret for Di Luca, men det var nok fordi han var for frittalende etter texanerens smak).
Beregnende og kalkulerende. God til å skjule sine spor. Skremme folk til stillhet.
Leve den store løgnen. Den amerikanske løgnen.
Egentlig den rake motsetningen til Di Luca.
For italienerens del snakker vi ikke om sykkelhistoriens mest sofistikerte dopingprogram.
DI LUCA ER RETT OPP og rett ned igjen. Han forteller om alt det gale han har gjort, at han har dopet seg tilbake til 2001 – og at han kun angrer på én ting:
De tre gangene han ble tatt for doping.
– Hvor dum går det egentlig an å bli? kvitterte Armstrong via Twitter vel vitende om størrelsen på glasshuset han satt i.
Som mange andre juksemakere gjemmer også Di Luca seg bak det faktum «at alle de andre også dopet seg», og at han «en dag ble slått av en rytter han pleide å kjøre ifra som amatør».
Det var dråpen i hans virkelighet.
Igjen lar jeg meg provosere når han skriver:
– Dersom jeg ikke hadde dopet meg, hadde jeg aldri vunnet.
Nei vel. Kan alle vinne sykkelritt da?
TROR DU MADS KAGGESTAD hadde noen mindre lyst enn deg til å vinne sykkelritt?
Hva tror du Bo André Namtvedt, Bjørn Stenersen og Lars Kristian Johnsen følte da de forlot proffsirkuset med knuste drømmer på grunn av typer som deg?
Og snarveiene de ikke ønsket å ta.
Se på deg nå, Danilo. Du vant Giro d´Italia i 2007, hele Italia vet hvem du er og du har tjent massevis av penger på en sykkelkarriere tuftet på juks og bedrag.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
BERØMMELSE: Er noe doping kan hjelpe deg med. Dessverre. FOTO: Tim De Waele/TDWSPORT.COM
Podiedamene har sikkert kastet seg etter deg.
Men hvor rettferdig er egentlig det?
– Doping er ikke vanedannende, men det er et maktredskap: Hvem som enn vinner, så fører det med seg penger. Både til rytterne selv, laget og sponsorene, skriver Di Luca.
En dag dukker han kanskje opp som hedersgjest i giroen igjen, eller som trener. Sportsdirektør.
DET ER AVSLØRT SÅ MYE DRITT i sykkelsporten, at mange har mistet interessen.
Jeg forstår dem godt.
Hvorfor kan man ikke bare åpne opp for doping? Alle syklister bruker jo noe, uansett?
Det er en melding jeg hører fra tid til annen.
Men svaret ligger i hvem det er som trenger beskyttelse. Det er den rene utøveren.
Det er en Kaggestad, en Johnsen, en Namtvedt og en Stenersen.
Det er innehaveren av BoA Sykler i Fjøsangerveien i Bergen som er den egentlige helten i historien. Han som fikk nok av ukultur og bedrag, og vendte proffdrømmen ryggen.
Jeg levner danske Brian Dalgaard Jensen langt mer ære. Han ble tildelt Anti-Doping prisen i Danmark i 2001 etter at han som første danske rytter innrømmet bruk av EPO i dokumentaren «Danskerlægen» som omhandlet en mann ved navn Georges Mouton.
Hva Dalgaard gjør i dag? Jo, han jobber skiftarbeider ved en fabrikk i Grenaa. Langt unna sykkelsportens fame.
Han var også ærlig, og fikk en pris for det. Men en plass til ham innenfor sykkelsporten fantes ikke. Han var en forræderer for 15 år siden.
FOLK VET HVEM Danilo di Luca er, men det er ikke han som trenger beskyttelsen mest.
Det gjør unge utøvere. Barn som unge. Talentene.
Skal de lokkes ut på samme måte som deg, Danilo? Av en lege som praktiserer «Oil for Drugs», en av samme lest som Carlo Santuccione – som tryller fram resepter på både kortison og EPO?
(og stemmer det faktisk at du måtte fornedre deg til å kle deg ut som en dame når du hadde legetime der?)
Nei, selvsagt skal de ikke det.
Vi er nødt til å beskytte barna våre, både du og jeg.
HADDE DU LATT TENÅRINGEN der hjemme på eget initiativ begynne å oppbevare blod i frysern for helsefarlige blodoverføringer?
Selvsagt hadde du ikke det. Men det er det budskapet du er med å selge når du skal tjene ytterligere penger på toppen av din uærlige og havarerte karriere.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
EN VINNER? Nei, snarere det motsatte. Her er han i aksjon i Katusha året før Alexander Kristoff ankom laget. FOTO: Tim De Waele/TDWSPORT.COM
Og, du. Den tittelen på boka di?
«Bestie di Vittoria» – Vinnerbeistet?
Hva har du vunnet egentlig? Du har bare tapt. Tapt alt.
«Dopingbeistet» er en mer passende tittel. Det var det du var. Verken mer eller mindre.
Du kan sitte sammen med Lance å snakke om «titlene dere en gang vant» i løpet av karrierene deres.
Gjerne iført dameklær.
Min respekt får du ikke, selv om du nå hevder å fortelle «alt». Altfor sent.
Jarle Fredagsvik, redaktør procycling.no
