– Ingen kom dit om man hadde vondt i en finger eller var forkjølet, sier eks-doper Brian Dalgaard Jensen til procycling.no.
Han snakker om Georges Mouton, legen Steffen Kjærgaard også pleiet omgang med, før han fikk kontrakt med US Postal i 1999.
Kjærgaard syklet sammen med Lance Armstrong i fire år, og har vært sportssjef i Norges Cykleforbund de siste seks årene.
Anklagen ble for første gang offentliggjort i en dansk TV-dokumentar fra 2000, som satte søkelys på at flere danske lag benyttet seg av den belgiske legen i årene i forveien.
Svein Gaute Hølestøl syklet sammen med Kjærgaard i 1998. Han bekrefter at de
to oppsøkte Mouton:
– Det var en som vi var innom. En helt vanlig lege i Liège. Vi hadde krav om å ta blodprøver fire ganger i året i forhold til sertifiseringen (lisensen) vår. Som utlending i Belgia må man gå til private leger for å ta blodprøver, ettersom man ikke er del av det offentlige helsevesenet.
– Vi hang sannsynligvis sammen da vi tok dette legebesøket, men jeg vet ikke hvilken lege han brukte, sier Hølestøl til procycling.no.
Legen hadde blant annet stjernen Frank Vandenbroucke på klientlisten. Da Vandenbroucke vant Liège-Bastogne-Liège i 1999, skjedde det med Mouton som rittets medisinsk ansvarlige. Sykkelrytteren døde i 2009 og fikk sitt liv ødelagt av doping, narkotikamisbruk og angst.
Men den belgiske legen hadde også klienter fra en rekke andre nasjoner:
«Jeg vet han behandlet norske, svenske, danske og tyskere ryttere», sier en kilde til procycling.no som ikke ønsker å stå fram med navn.
Den danske DR-journalisten Niels Christian Jung var med på å lage dokumentaren. Han bekrefter overfor procycling.no at bevismaterialet som knytter de to nordmennene til legen er basert på vitneutsagn og opplysninger fra politidokumenter.
Ifølge «Danskerlægen» benyttet også lagene Home Jack & Jones (forløper til Team CSC-Saxo Bank), Acceptcard og Team Fakta seg av belgieren. Det var på bakgrunn av dette dokumentarfilmen ble laget.
procycling.no har snakket med flere danske ryttere som bekrefter historien.
– Det er riktig at vi i 1999 benyttet doktor Mouton på Chicky World. Inntil TV-dokumentaren («Danskerlægen») dukket opp, hadde jeg ingen oppfatning av det skjedde noe galt der. Det viste seg at han åpenbart hadde solgt kortison og EPO til belgiske ryttere. Derfor stoppet vi samarbeidet med ham etter dette, sier tidligere toppsyklist Allan Johansen til procycling.no.
– Jeg mottok vitaminer, mineraler og aminosyrer. Det ble også tatt noen blodprøver. Jeg var helt grønn i sykkelsporten da dette skjedde. Jeg ble ikke proff før i 1998, og hørte at man også kunne kjøpe doping. Men det stoppet med det. Jeg var ikke interessert.
På det tidspunktet var han den første dansken som innrømmet dopingbruk offentlig.
Dalgaard Jensen er tidligere dansk juniormester og ble senere proff i belgiske Spar RDM-Daewoo.
I 1996 fikk dansken hospitere for Vosschemie-Zetelhallen. Han skrev under for tyske EC Bayer Worringen etter sesongen, og kom der i kontakt med Georges Mouton som opptrådte som lagets sportslege.
– Jeg kjørte ekstremt mange løp i den perioden. Jeg kjørte mellom 20-24 løp i måneden, og 26 løp på det mest ekstreme. Jeg hadde aldri fridager og kjørte løp hele tiden. Min egen sportsdirektør (Gaspard Van Peteghem i EC Bayer Worringen, red. anm.) begynte å sette sprøyter på meg. Det var doping og andre ting. Han hadde jo ingen medisinsk utdannelse, så jeg turde ikke bruke ham lenger. Det var for farlig både med tanke på dopingkontroller og egen helse, sier den nå 40 år gamle Dalgaard til procycling.no.
Belgieren overtok gladelig ansvaret med å sette sprøytene rytteren trengte for å resituere seg. Som RCM Spar-rytter året etter, ble han satt på et omfattende dopingprogram.
– Det var jeg som oppsøkte Mouton, og han holdt meg med doping. Jeg ville helst unngå det, men jeg visste at det ikke var noe vei utenom da jeg ankom kontoret hans. Jeg var helt nedkjørt av alle rittene jeg hadde kjørt. Hans eneste måte å bygge meg opp igjen på, var ved at jeg skulle over på doping.
– Du har forskjellige stoffer som skal injiseres, og her har du forskjellige stoffer for restitusjon, her har du for eksempel kreatin, sier han og peker på arket som blir forelagt ham.
Når Mouton blir spurt om kodene som skal indikere bruk av EPO, nekter han:
– Nei, selvsagt ikke.
– Ja, selvsagt. Når det er nødvendig, når jeg finner ut at det er mangel på det (testosteron) i blodet, gjorde jeg det. Det er et problem fordi det står på listen over forbudte stoffer. Det er ikke autorisert, sier Mouton til DR Sporten kamera om stoffet som øker testosteronproduksjonen i kroppen.
– Jeg kjenner ingen ryttere som kom dit fordi de hadde vondt i en finger, eller fordi de var forkjølet. Jeg vil ikke si at han var en lege. Han var en preparatør til sykkelsporten.
– Mouton var på linje med andre «leger», som (Luigi) Cecchini og Ferrari. Han forbereder rytterne til å kjøre sykkelløp.
– Han fikk løpsprogrammet mitt og laget en oversikt med forskjellige preparater som jeg skulle innta på gitte datoer. De fleste preparatene på programmet mitt, sto på dopinglisten. Han var likeglad om de sto på listen eller ikke, men hvis valget sto mellom et preparat som kunne spores, eller ikke – så valgte han alltid det siste. Alt skjedde for å få meg klar til å kjøre sykkelløp igjen – og igjen, og igjen og igjen.
– Det var kortison, EPO og mange ting. Det er sikkert de stoffene som er mest kjent for folk der ute. Det var ikke kun det. Det var forskjellige vitaminer og mineraler også, men hovedsakelig var det doping, forteller han.
– Det er opp til dem selv å fortelle det. Jeg kjente veldig mange proffe sykkelryttere, men ingen som ikke dopet seg, sier mannen som nå lever et rolig liv utenfor tettstedet Grenaa, og livnærer seg som fabrikkarbeider og foredragsholder om sykkelsportens bakside.
– Sykkelsporten betyr mye for meg og min familie, og har bruk for sannheten for å kunne komme seg videre. Jeg synes vi skal hjelpe de neste rytterne som kommer opp til en bedre verden, hvis vi kan, legger Dalgaard til.
Gino Van Oudenhove er flasket opp på belgisk sykkelsport. Ikke først og fremst som utøver (var sportsdirektør for et belgisk klubblag før han kom til Norge, red. anm.), men han fulgte sporten tett lenge før han ankom Norge i 1999.
Når vi nevner navnet Mouton, gir det ikke akkurat gode assosiasjoner hos den nåværende sportsdirektøren i Joker Merida:
– På den tiden visste folk hvem doktor Mouton var. Det gikk rykter om at de som jobbet med ham, de kjørte også fort. Han ble omtalt som den belgiske «doktor Ferrari» (dopinglegen som har hjulpet Lance Armstrong og en rekke andre toppsyklister, red. anm.). Det kostet mye penger, men det var allment
kjent at om du investerte i et år med doktor Mouton, var det store sjanser for at du ble proff året etter, sier Van Oudenhove.
– Generelt var mange av dem jeg syklet med i Belgia mer opptatt av å ha en god lege enn en god trener. Vi kom fra Norge med dyktige trenere og var opptatt av å ha en god treningskultur, mens de var mer opptatt av legen. Av og til trente vi med ryttere noen i andre lag, og de snakket bare om legen sin,
forklarer Hegreberg overfor procycling.no.
– Jeg forsto ikke at de trengte å gå til legen en gang i måneden. Det var helt rart. Jeg kjenner til ryttere som brukte betydelige midler hver måned på det de kalte å sjekke verdier hos leger. Det gjaldt ikke alle, men det var noen som var i det bildet.
En Mouton-klient som ble tatt for doping var Marc Streel. Han syklet den gangen for Home-Jack & Jones, laget Bjarne Riis etter hvert fikk opp i verdenstoppen. Laget kommuniserte i etterkant at belgieren hadde «for høyt hematokrittnivå» og siden at han «testet positivt på EPO».
Deretter ble han sparket ut av laget.
– Jeg husker godt Marc Streel. Ryktet sa at han dopet seg, sier Hegreberg.
På spørsmål om han selv noen gang så noen dope seg svarer Øster Hus-Ridley-sjefen ærlig:
– Ja, det er ikke alt jeg vet hva var, men jeg velger å svare ja på det. Det var fra da jeg var amatør i Belgia.