Selv om Lance Armstrong ifølge USADA-rapporten på ingen måte var ny til
dopingverdenen i 1999, ble det i dette året gjennomført en aldri så liten
revolusjon i dopingprogrammet. Det samme programmet den amerikanske
antidopingsjefen Travis Tygart beskriver som «det mest sofisitikerte
noensinne».
Det amerikanske storlaget US Postal, hvor Lance Armstrong hadde kontraktfestet
at han hadde påvirkningskraft på hvilke ryttere og medarbeidere i
støtteapparatet som ble hentet, brukte ONCE-laget nærmest som et rekruttlag
for dopingpersonell.
Mot slutten av 1998 begynte amerikaneren å klage på laglege Celaya. Armstrong
mente ifølge Jonathan Vaughters vitnemål at legen var for konservativ når
det kom til dopingbruk.
– Jeg kan like godt kjøre ren, selv om han bare skal gi deg en koffeinpille
ønsker han å måle temperaturen din, skal Armstrong ha uttalt.
Jonathan Vaughters merket raskt endringer i lagets dopingprogram. Dr. del
Moral sørget for at rytterne injiserte EPO med jevne mellomrom. Det førte
til at flere ryttere fikk beskjed om å gå rundt med langermede skjorter for
å skjule stikkmerkene.
Men der Celaya tidligere hadde lekt trener og prøvd å se hvordan rytterne
kunne klare å utvikle seg uten å bruke ulovlige midler, hadde del Moral et
mer brutalt syn på hvordan ting skulle gjøres.
– Da del Moral kom på årets første treningssamling i Solvang hadde han med seg
et excelark, og etter å ha snakket med hver enkelt rytter hadde han etter
møtet satt opp en spesifikk dopingplan på arket. «Dette er når du skal
starte med veksthormoner og dette er når du starter å ta EPO», forklarer
Vaughters.
Og lederen for det hele, han som holdt oversikt over den utstrakte
dopingbruken var Johan Bruyneel.
På den tiden var maksgrensen for hva som var lovlig hematokritnivå på 50
prosent. For å forsikre seg om at ingen av lagets syklister steg over denne
kritiske grensen, forteller Vaughters at Bruyneel ofte gikk rundt med en
liste som inneholdt verdiene rytterne hematokritverdier under Tour de France
1999.
Den nåværende Garmin-stjernen husker godt at lagets klatrere lå nærme grensen
for hva som var lovlig, noe som var høyt målt mot verdier på 42-43 som de
hadde hatt tidligere på året.
Men laget møtte på problemer kort tid etter. En dopingtest som skulle avsløre
EPO-bruk var under utvikling og risikoen for å bli tatt økte betraktelig om
ikke laget endret på dopingstrategien.
Etter at Tyler Hamilton hadde vunnet Criterium du Dauphine i 2000 fikk han
besøk av Johan Bruyneel. Den belgiske sjefen forklarte den amerikanske
klatreren om behovet for et nytt dopingsystem.
Sammen med Ken Livingston og Lance Armstrong satt han seg på et privatfly som
tok dem fra Nice til Valencia. Der hastet de videre til et hotellrom og tok
ut en halv liter blod, som de senere fikk satt inn i kroppen igjen under
Tour de France.
Med den nye dopingmetoden innført i laget, en metode det ikke fantes noen test
som kunne avsløre på den tiden, var Johan Bruyneel godt i gang med å lede
sitt nye superlag til topps. Armstrong kunne innkassere sin andre strake
Tour de France-tittel.
Nå ønsket Armstrong å gi lagkameratene muligheten til å nyte godt av
italienerens kunnskap. På en åpen treningssamling før 2001-sesongen var
italieneren invitert.
Johan Bruyneel introduserte legen til rytterne og ga hver enkelt av dem
muligheten til å ha et individuelt møte med han og ansette han mot en
betaling på en viss prosentandel av deres lønn.
Flere av Armstrongs viktigste hjelperyttere ble etter hvert involvert med
Ferrari og Tyler Hamilton beskrev i boken «The Secret Race» hvor viktig
Ferrari var.
– EPO-testen er et godt eksempel på hvor stor fordel Ferrari var for oss. Det
tok antidopingjegerne flere år og flere millioner dollar å utvikle en test
som kunne avsløre EPO i urin og blod. Det tok Ferrari fem minutter å finne
en måte å unngå problemet på.
År etter år så flere av lagkameratene at Armstrong dopet seg, de gjorde det
samme selv, og amerikaneren gikk til topps i Tour de France hvert eneste år,
helt til han la opp i 2005.
Med Armstrong som den ivrige lederen i ryttergruppen, del Moral, Pepe og
Ferrari som legepersonale som kunne gjennomføre dopingen og Bruyneel som den
øverste sjefen, mannen som hadde oversikt over alt som foregikk og passet på
at ingen av rytterne skulle være i fare for å teste positivt, utviklet US
Postal det mest avanserte dopingprogrammet amerikanske antidopingmyndigheter
har sett noensinne.
Slik svindlet de altså til seg store premiepenger og bedro en hel
sykkelverden.