Etter 16 eksemplariske og trofaste år forlater David Moncouté sitt elskede
Cofidis.
Vuelta a Españas avsluttende etappe ble også siste dag på setet for
franskmannen, som avslutter sin karriere som profesjonell syklist. Det
spanske etapperittet var et naturlig endepunkt for Moncoutié.
Der hvor Tour de France serverer frenetisk og halsbrekkende kjøring på smale
landeveier, har den engstelige 37-åringen alltid foretrukket de langt mindre
nervøse dagene som vueltaen tilbyr. Men eventyret om gutten fra den lille
byen Provins, nord i Frankrike, fikk ikke sitt naturlige klimaks
Samtidig er det ikke utenkelig at Moncoutié var sin egen «verste fiende» hva
gjelder skaderestitusjon. Den alltid varsomme franskmannen var aldri den som
eksperimenterte med innovative og «uekte» preparater. Tidligere stallkamerat
David Millar beskriver han som en «hippie», og som selverklært homeopat har
storklatreren alltid holdt seg unna kunstige og syntetiske
restitusjonsmidler.
Og kanskje er det denne staheten, forfektet med ubegrenset vrangvillighet, som
har holdt «Moncoucou» unna sportens altomfattende dopingkultur i alle disse
årene. Som den flamboyante Richard Virenques klare motstykke, har Moncoutié
naturlig nok aldri vært innlemmet i kontroversielle dopingsaker, i
motsetning til Frankrikes andre klartekonge i moderne tid.
Paradoksalt nok har han, gjennom hele sin karriere, trofast tjent et lag med
en tilsynelatende uendelig mengde av doping-skjeletter i skapet. Under årets
Tour de France ble Cofidis Remy Di Gregorio tatt med ulovlig medisinsk
utstyr på hotellrommet. I 2007 trakk hele laget seg, etter at italieneren
Christian Moreni testet positiv for testosteron.
Men Moncoutié ble aldri desillusjonert av lagkameratenes stadige overtramp.
Han levde på mange måte på siden av det hele, alltid del av laget, men på
samme tid litt utenfor.
Den litt rare og sjenerte, men alltid smilende syklisten som i sine formative
år arbeidet som postmann i Paris, hvor hans dypt tradisjonsorienterte
treningsregime ble lagt til byens mange kuperte parker!
Som en moderne tids Bahamontes, lyste han opp fjellsidene som en engel.
På sitt beste uimotståelig. På sitt verste uransakelig.
Chapeau, David! Du blir definitivt savnet.