Handlingen i den første akten ble lagt til Alpene og skistedet Toussuire. Den
gang parkerte Froome sin egen kaptein, men ble via samband kommandert til å
vente på ham.
Torsdag var det de frammøtte i Pyreneene som kunne glede seg over showet. Ved
flere anledninger var Wiggins tvunget til å slippe lagkameratens bakhjul,
men 27-åringen fikk likevel ikke lov til å forsøke å hente Alejandro
Valverde i kampen om etappeseieren.
Og det selv om det var åpenbart at Vincenzo Nibali, Jurgen Van den Broeck og
de andre konkurrentene, ikke maktet å følge Sky-duoen.
Først skrev hun:
– Kjør da, for faen!
Deretter:
– Plutselig er jeg ikke i humør til å ta turen til Paris på søndag. For en
vits!
Og avsluttet med å svare en av følgerne:
– Jeg vet hvor mye Chris ønsket å vinne den etappen, så vær så uenig med meg
som du vil. #whatever
Det er selvsagt greit at britene kjører for den personen de mener (og som
faktisk er) den sterkeste av de to. En annen ting er det ikke å gi
hjelperytteren lønn for strevet når en mulig etappeseier ligger på
tallerkenen.
Underveis på den avgjørende etappen i årets Tour de France, ble det tidlig
klart at det forventede angrepet fra Nibali aldri ville komme.
Uttalelsene til Sky-duoen etterpå, virker egentlig mer forvirrende enn de er
oppklarende. Gjennom alle intervjuene før den offisielle pressekonferansen,
fikk Wiggins god tid til å øve inn dette svaret:
– Vi snakket om Nibali og om at han var ferdig. Vi visste at han ikke kom til
å angripe, og det var det vi hadde fryktet hele dagen. Chris ville gjerne
vinne etappen, men vi var usikre på luka bakover.
– Vi startet på den siste stigningen og jeg fikk beskjed via radioen om at vi
lå der alene. Det overrasket meg ettersom jeg ikke visste at de andre hadde
igjen så lite krefter. Det var den første gangen jeg tillot meg selv å tenke
at «nå kommer jeg til å vinne Tour de France». Da forsvant kampviljen ut
vinduet. Jeg begynte å miste fokus og konsentrasjonen. Det var et stort
øyeblikk for meg, fortalte Wiggins.
Han kjørte lagkapteinen av lasset et par ganger, men stanset opp og ventet –
slik at de to kjørte sammen inn til målstreken.
– Jeg sa bare: – Hold ut, vi er snart framme. Planen vår var at vi skulle
holde sammen. I tillegg var det strålende at vi klarte å ta tid på
konkurrentene våre. Bradley er mye sterkere enn meg på tempo. Han er
lagkapteinen vår, presiserte Froome etterpå.
– Det vil han være så lenge laget sier at det er slik. Dette var en god dag
for oss. Bradley og resten av laget kjørte strålende, fortalte rytteren som
fremdeles har 36 sekunder på Vincenzo Nibali foran den avsluttende tempoen.
Avstanden tilbake til Jurgen Van den Broeck på fjerdeplass er stor nok til at
den kenyafødte briten uansett blir å se på podiet i Paris.
Wiggins må likevel innrømme at det fort kunne sett annerledes ut om han ikke
hadde kunnet lene seg på lagkameratens service de siste to og en halv ukene.
– Chris har vært solid hele veien. Hadde han vært på et annet lag, hadde vi
konstant vært i tottene på hverandre. Det trenger man ikke være
rakettforsker for å finne ut av. Han er en utrolig sterk klatrer.
For et par dager tilbake innrømmet også mannen som vinner årets Tour de
France, at lagkameraten også er kapabel til vinne det samme rittet.
– Gutten er god nok til å vinne touren, hvis ikke hadde han ikke vært nummer
to i sammendraget. Han kommer til å vinne det en dag, og da vil jeg være der
for å støtte ham. Folk vil forsøke å lage denne saken til noe større enn det
den faktisk er. Men ute på veien har vi vist at det ikke er en reell
problemstilling.
Men det er altså ikke alle i Froomes omgangskrets som er enige i akkurat det.