En himmel som varslet noe mer
Skyene lå tunge over Veneto da rytterne rullet ut fra Piazzola sul Brenta. Gråtonene i landskapet speilet tonen som ventet – en etappe der kropp og sinn skulle brytes mot fjellvegger og vær. I øst skimtet man konturene av de første stigningene, som en truende horisont for et felt preget av trøtthet, ambisjoner og usikkerhet. Etter hviledagen var det ingen nåde: 203 kilometer og nesten 4900 høydemeter ledet feltet inn mot San Valentino – et navn som lød mildt, men skjulte et nådeløst klimaks.
Et fjellpartitur uten pauser
Etappen var komponert som et crescendo – og den spilte alle tonene i fjelloperaen som er Giroens tredje uke. Fra Veneto-flaten gikk traseen først inn i en lang transportfase, før rytterne møtte fjellene med stigende alvor. Passo Duron satte tonen, men det var Passo del Ballino og den brutale San Valentino som bar dramatikken. Den siste stigningen målte 15,4 kilometer med 7,5 % i snitt – men med partier på over 12 %. Det var her favorittene måtte vise karakter, mens resten kjempet for å overleve. For et felt med slitne bein og en regntung himmel, var det en kamp som gikk langt utover watt og girvalg.
Et kontrollert brudd – og en uvanlig tidlig markering
Tidlig i etappen dannet det seg et brudd med ryttere fra Eolo-Kometa, Arkéa–B&B Hotels og Corratec–Vini Fantini – navn med frihet, men lite forventning. UAE, Jayco og INEOS lot dem gå, vel vitende om at kampen om sammenlagt og fjellpoeng først ville eksplodere senere. I dalene lå fuktigheten tung, og feltrytterne måtte balansere tempo med forsiktighet på glatte nedkjøringer. Astana Qazaqstan viste tidlig aggressivitet i front, og sendte frem Christian Scaroni for å måle terrenget. Bruddet fikk aldri mer enn fire minutter – et klart tegn på at dagen bar mer i seg enn bare en etappe.
En klatring med karriereinnsats
Det var på San Valentino alt skulle avgjøres – og det var Astana som åpnet porten til dramatikken. Lorenzo Fortunato, kjent for seieren på Zoncolan i 2021, løftet tempoet først. I skyggen fulgte Christian Scaroni – 26-åringen som aldri tidligere hadde vunnet i en Grand Tour, men som bar med seg EM-bronse fra 2023 og et rykte som aggressiv klatrer. Duoen fikk luke, og mens favorittene bak nølte, vokste avstanden. Isaac Del Toro – Mexicos sensasjon og vinner av Tour de l’Avenir – ble plutselig isolert. Under regntunge trær startet Scaroni sitt soloangrep. Ikke bare for etappeseier, men for gjennombrudd. For Yates og Carapaz bak – begge med Giro-pallplasser – var det duft av svakhet og mulighet.
En dobbel som satte laget på kartet
Scaroni og Fortunato tråkket sammen over toppen av San Valentino, og med hver sving og hver regntunge meter ble jubelen i Astana-bilen mer intens – ikke bare for etappeseier, men for lagets første dobbel i Giroen på seks år. Fortunato, som tidligere vant på Monte Zoncolan i 2021, sikret andreplassen bak Scaroni, som tok sin første Grand Tour-seier. Da de krysset målstreken i San Valentino, løftet Scaroni armene for mer enn én dagsverk: det var en seier for tro, for årelangt slit, for ryttere som sjelden får overskrifter. Bak dem kjempet Giulio Pellizzari seg inn til tredjeplass, 55 sekunder bak, og fullførte et helitaliensk podium.
Se høydepunkter:
https://youtu.be/60p9GMKVTIY
Sammenlagt: sprekker og signaler
Bak etappevinnerne raste kampen om rosa i et felt som brast opp under press. Isaac Del Toro beholdt sammenlagtledelsen, men marginene krympet: bare 26 sekunder skiller nå til Simon Yates, med Richard Carapaz ytterligere fem sekunder bak. Del Toro – vinner av Tour de l’Avenir i fjor og årets definitive gjennombrudd – viste svakhet for første gang, isolert i de bratteste delene av San Valentino. Yates, Giro-toer fra 2018, rykket gjentatte ganger, og selv om han aldri fikk luke, markerte han seg som taktisk og fysisk trussel. Bak der igjen lurte Carapaz – Giro-vinner i 2019 – med sin karakteristiske ro. Et monumentalt siste fjelloppgjør venter, og kampen om trøyen er vidåpen.
Results powered by FirstCycling.com
De norske: arbeid, slit og progresjon
Fire nordmenn fullførte etappe 16 – alle i hjelperoller, og med fjellene som daglig arbeidsplass. Embret Svestad-Bårdseng (Arkéa–B&B Hotels) klatret stødig og kom til mål 7:08 bak vinneren – en sterk bekreftelse på stigende kapasitet. Martin Tjøtta (samme lag) viste solid form og krysset målstreken 19:30 bak, i samme gruppe som Nairo Quintana, tidligere Giro-vinner og dobbelt Tour-toer. Tord Gudmestad (Decathlon AG2R) og Sven Erik Bystrøm (Groupama-FDJ) ankom i gruppettoen, etter å ha brukt kreftene tidligere på etappen. Ingen av de fire figurerer i klatre- eller poengkonkurransene, men de forvalter rollen sin: synlige, lojale og innen tidsgrensen.
Tap i regnet
Etappe 16 ble også mørklagt av velt. Josh Tarling (INEOS Grenadiers), som tidligere i rittet vant den individuelle tempoetappen i Tirana, gikk hardt ned på vått underlag og ble sittende i veikanten før han ble fraktet bort i ambulanse. Tarlings brudd er et betydelig tap for Ineos Grenadiers, da han ikke bare hadde vist imponerende form ved å vinne etappe 2, men også var en viktig støttespiller for lagets sammenlagtkandidater. Hans fravær vil utvilsomt påvirke lagets strategi i de gjenværende etappene. Litt senere bekreftet Red Bull–BORA–Hansgrohe at også Primož Roglič – Giro-vinner i 2023 – trakk seg etter sin tredje velt på fem dager. To store navn ut, og rittets balanse forskjøvet.
Mot Bormio – og nye støt
Neste etappe sender feltet fra San Michele all’Adige i Trentino, en vinby omgitt av eplehager, til Bormio – et navn skrevet i klatrelegenders skygge. Over 3813 høydemeter skal forseres på 155 kilometer. Passo del Tonale åpner ballet med 15,2 km à 6 %, men det er Mortirolo – 12,6 km à 7,6 % – som vil brenne seg inn i beina. Den avsluttende Le Motte-klatringen, med ramper opp mot 13 %, leder inn i en teknisk utforkjøring før mål. Det er en dag for tapre angrep og kontrollerte forsvar. Og for klassementet – et trinn opp eller ned kan komme i én eneste sving.