Procycling.no har i sakens anledning trommet sammen et lite ekspertkorps for å
høre hvordan de leser de siste ukers begivenheter:
– For det første er vanskelig å stole på dem. Det er noe som heter: En gang
tyv, alltid tyv. Det er noe de alltid vil ha hengende over seg, i hvert fall
ryttere det er bevist svart på hvitt at har dopet seg. Min personlige mening
er at de ikke burde ha vært i sykkelsporten i det hele tatt. Jeg må innrømme
at jeg fikk skikkelig vondt i magen, da jeg leste resultatlistene i
Trentino. Vinokourov og de andre blir sikkert kontrollert ofte, og så lenge
de ikke tar noe, så er det kanskje greit. Men jeg synes ikke noe om at slike
ryttere stadig returnerer til sporten vår, sier van Oudenhove til
procycling.no.
– Nei. Dessuten tror jeg det hadde skapt altfor mye spenning i laget. Det
henger i bakhodet hele tiden, dersom man jobber med noen man med sikkerhet
vet med har vært i dårlig selskap tidligere. Jeg hadde ikke gjort det. Jeg
ville ikke tatt sjansen. Alle styres av forskjellige prinsipper og
tankesett, men jeg mener man må trekke en klar linje. Det er ikke alltid så
lurt å sette døra på gløtt som manager og sportsdirektør. Det er bedre å
velge den ene eller den andre retningen.
– Jeg tror det er tøft for Vinokourov nå. Det er godt mulig at han har blitt
frelst og har startet et nytt liv. Men hos media, tilskuere, supportere og
andre lag, får man aldri respekten man fortjener når man vinner et nytt løp.
Det er også en tøff straff. Samtidig vet man om konsekvensene idet man tar
en pille eller sprøyte – dersom man blir avslørt. Og det er en bevisst
handling. Jeg mener at straffen ikke kan være hard nok i slike tilfeller.
Den bør helt klart bli lengre enn to år, og jeg mener man bør gå videre
utover dopingkontroller og rette etterforskningen inn mot bakmenn, miljøet
rytterne oppholder seg i, hvor de har fått tak i stoffet og slike ting.
Dersom du doper deg, bør du ikke få lov til å drive med idretten din lenger.
Da bør du ut, mener han.
– Jeg må innrømme at jeg har fått litt bismak når jeg har lest
resultatlistene. Det gjelder ikke bare de store navnene, men også en del som
kjører rundt i mindre italienske lag. Det er for så vidt positivt at
rytteren i RadioShack (Fuyu Li) og Thomas Frei ble tatt, men jeg føler de
siste ukene har vært en dårlig periode for sykkelsporten. Det viser at det
ennå ikke har gått inn hos folk. Li gjorde det ikke bevisst, men man må være
bevisst på hva man putter i seg som toppidrettsutøver. Når det gjelder Frei,
så er han relativt ung (25 år) og det viser jo at man ikke har kommet så
langt i holdningsarbeidet som man burde. Det viser at det fortsatt er en
jobb å gjøre, mener Mads Kaggestad.
– Problemet mitt med for eksempel Alexandre Vinokourov, er at han aldri har
innrømmet noe som helst. Han har aldri vært ydmyk i forhold til at han har
gjort en feil, og jeg synes ikke kommentarene han gir nå er spesielt
overbevisende. Jeg synes David Millar tok det bra, og for så vidt også Ivan
Basso. Problemet hans er at søsteren hans nå sitter i klisteret (siktet for
omsetting av doping og andre ulovlige preparater, vår anm.). Basso er nok
likevel en luring. Han har aldri sagt at han har dopet seg, men at han hadde
planer om det¿ Disse rytterne er uansett tilbake nå, og det er litt rart.
Det ble snakket høyt om nye regler innenfor protouren. Man skulle aldri
komme inn i det gode selskap om man hadde ryttere som ble tatt i doping. Det
eksisterte en slags «gentleman’s agreement», men de fine lovnadene har blitt
lagt i skuffet. I tillegg er ikke pengebøtene like for alle. Davide Rebellin
har vel betalt noen kroner, men man må huske på at disse rytterne er
storsvindlere. De lurer alle rundt seg til å dro at de er helter og de
tjener masse penger. Likevel er det ingen tvil om at syklister slipper
lettere unna enn andre storsvindlere i samfunnet vårt.
– Det er nok riktig. Roger Legeay (Kaggestads tidligere sjef i Crédit
Agricole) hadde mange ryttere han ønsket å signere, men han stolte ikke på
ryktet deres. Dersom det var den minste tvil, valgte han ikke å signere dem.
Roger var mistenksom, men likevel ble en kar som Pietro Caucchioli
(tidligere Crédit Agricole) tatt for doping etter hvert. Thomas Frei (som
ble tatt for EPO i BMC Racing) hadde ikke resultater fra tidligere, så han
var kanskje en troverdig kar. Det er uansett synd for BMC er egentlig et
rent og fint lag. Jeg tror det er litt tilfeldig for deres del, for dette
dreier seg definitivt ikke om organisert doping. Likevel er det synd om et
lag velger ryttere som ikke har rent mel i posen. Jeg tror vi skal vente
litt til vi ser hva som skjer med Alessandro Ballan, Mauro Santambrogio og
Lampre-etterforskningen før vi feller noen dom, men det gir jo en dårlig
start for BMC. I tillegg går det ut over Alexander Kristoff som blir kjørt
beinhardt. Han må kjøre en del ritt nå som han egentlig ikke var oppsatt på,
avslutter Kaggestad.
– Jeg må nok innrømme at det har vært noen seirer med en viss bismak den siste
tiden. Alle dopingsaker har en bakgrunnshistorie, men det jeg godtar aller
minst er de som blånekter. Nå er ikke jeg noen lege, og kan derfor ikke være
for bastant om feilmargin i testene, men det er vel svært sjelden at det er
tilfelle lenger. Jeg er for at man får komme tilbake hvis man har gjort opp
sin straff, men jeg synes det er vanskelig å svelge når folk ikke forteller
sannheten. Derfor var jeg lite entusiastisk da Alexandre Vinokourov kom
alene inn på oppløpet i Liège. Skal du renvaske deg, får du snakke ut om
det. Hvorfor gjorde du det? Hva skjedde? Det er spørsmål jeg gjerne vil ha
svar på.
– Ja, og grunnen til at jeg synes det, er at det er slik samfunnet vårt for
øvrig er bygd opp. Slik er reglene, og det får man ikke gjort noe med. Jeg
synes David Millar har forklart seg godt om både hvorfor og hvordan han
gjorde det. Han har framstått som en angrende synder. Vinokourov synes jeg
er på svært tynn is. I Kasakhstan sto det mer om at han trakk seg ut av Tour
de France i 2007 etter uenighet med arrangøren, enn det sto om dopingbruken
hans. Det gjør meg ikke veldig begeistret å høre slike ting.
– Jeg har likevel lyst til å legge til en ting: Alexandre Vinokourov er en
morsom rytter å ha med i sykkelsporten, fordi han er så offensiv. Men det er
vanskelig å stole på at han er helt ren etter det som foregikk i
Astana-laget for noen år tilbake.
– Denne saken har blitt et toegget sverd for meg: Hvis italienske myndigheter
har vanntette beviser mot Valverde, så må de få dem på bordet og få det ut
av verden. Dersom bevisene ikke er vanntette, må etterforskningen avsluttes
en gang for alle. Det er et tvilstilfelle og for meg er det vanskelig å
stole helt på Valverde, nå. Samtidig mener jeg at 06-skandalen (Operación
Puerto) snart må få fred. Man må heller samkjøre en endelig etterforskning,
enn at hvert land skal ha forskjellige saker mot forskjellige ryttere. Når
det gjelder Ballan, så vil det ikke overraske meg om dette blir en ny
Puerto-affære. Det vil være rart om det bare finnes én lege (Eufemiano
Fuentes sto sentralt i Puerto-saken) som driver med dette. Det viktigste er
uansett at doperne nå ser ut til å bli tatt.
– Det har vært en litt kjedelig periode, ja. Det er alltid trist når noen blir
tatt, men dersom Thomas Frei er tatt for mikrodoser av EPO – betyr det at
juksemakerne får det vanskeligere og vanskeligere utover. For meg blir det
umulig å si at sykkelsporten er 100 prosent ren. Som i samfunnet ellers,
finner man alltid noen idioter. Jeg blir vel ikke sjokkert om det kommer nok
en stor dopingskandale i løpet av året, men enn så lenge forholder jeg meg
til «tatt» og «ikke tatt».