Søndag viste han seg nok en gang som Norges sterkeste sykkelrytter for tiden.
25-åringen kjempet seg med i den andre store gruppen i Paris-Roubaix, og
spurtet inn til en strålende niendeplass.
Det var det kanskje ikke så mange som hadde spådd for noen år siden. Da var
det Edvald Boasson Hagen alle snakket om. Men nå er det Alexander Kristoff
som kjører inn resultater i de store rittene.
Her tok Kristoff sin aller første proffseier. Han holdt også på å vinne rittet
sammenlagt.
I slutten av juli overrasket han alle ved å snappe med seg OL-bronsen under
lekene i London.
Basert på prestasjonene han har levert fra Milano-Sanremo til Flandern rundt,
er ingen lenger overrasket over at Kristoff vinner massespurter på tampen av
harde ritt etter et sted mellom 200 og 300 kilometers sykling.
Team Kristoff gir seg ikke med det.
– Målsettingen vår på lang sikt har vært å utvikle Alexander til
klassikerrytter. Vi har forsøkt å legge opp treningen slik at han skal kunne
tåle distansen og tillegg har kapasitet til å hevde seg i harde partier mot
slutten.
– Alex har vært veldig standhaftig og har hatt et veldig godt fokus. Han har
jobbet utrettelig. Det gjorde han også gjennom hele vinteren på tross av
arbeidet han la ned i forkant av OL. Han har knapt hatt en hviledag siden,
sier trener Stein Ørn til procycling.no.
– Jeg har som mål å utvikle meg enda mer og bli enda sterkere, sier Kristoff.
Så legger han smilende til:
– Jeg går ikke rundt og håper at jeg skal holde dette nivået resten av livet.
Han trekker fram en etappe fra Ringerike Grand Prix i 2009 – året før
Stavanger-gutten skrev proffkontrakt med BMC Racing.
– Vi ønsker å ta det neste steget, men vi er ikke helt der ennå. Jeg ønsker
meg at Alex skal kunne ta initiativ, og være med å prege løpene under
finalen. Som U23-rytter i Ringerike Grand Prix, var det en etappe han lå i
brudd på hele dagen. Deretter støtet han seg vekk fra de andre og kom alene
inn mot mål. Jeg håper at han kommer seg dit til slutt, sier Ørn.
Kristoff husker den aktuelle etappen:
– Jeg vet ikke helt hvorfor jeg satt med i det bruddet. Vanligvis synes jeg
det er å sløse med kreftene. Det blir jo nesten alltid kjørt inn, likevel.
– Men det var kult å gå solo inn. Jeg trodde egentlig jeg kom til å bli
hentet, så jeg var forberedt på å spurte.
Da kjørte han seg opp til bruddet der blant annet Peter Sagan og to Quick
Step-ryttere befant seg.
– Jeg kjørte Gent-Wevelgem noen dager i forveien, og da skjedde det samme. Jeg
forsto at den gruppa var farlig. Med to fra Quick Step og Peter Sagan der
framme, var det ikke så mye kjørestyrke igjen i feltet. Jeg hadde ingen
medhjelpere der, og klarte omsider å ta meg opp til dem. Jeg ble nummer tre
i spurten bak Sagan og Demare, men da hadde jeg uansett ikke mer igjen å
spurte med.
– Jeg kommer nok til å holde samme kurs som jeg gjør nå. Det virker som det er
der jeg har de største sjansene. Jeg har lyst til å bli enda bedre til å
spurte, og i hvert fall ikke noe dårligere. Det kommer til å bli fokus på
klassikerne og.
– Problemet med det er at jeg foreløpig ikke er sterk nok. Jeg kjører på maks.
For å få til det, er man nødt til å kjøre med litt overskudd. Nå har jeg
ikke det, og da må jeg bare sitte der. Sagan er supersterk. Han er blant de
aller sterkeste i feltet. Jeg håper også å kunne gjøre flere slike ting
utover.
– Jeg drømmer om å vinne Flandern rundt. Jeg trenger ikke kjøre solo, bare
være først over mål.
– Man kan vinne, men jeg må være litt heldig. Dersom gruppen jeg satt i hadde
kjørt alt den hadde, kunne jeg vært med å spurte om andreplassen. Men jeg
kunne aldri ha vunnet akkurat den versjonen, det var utenfor min rekkevidde.
– Nei, egentlig ikke. Jeg fikk ikke engang prøve med i Flandern, selv om
fortalte dem at jeg trodde det passet meg bra. Jeg trodde ikke noe på det
da. Jeg trodde det var for langt opp.
– Nå har jeg erfart at man ikke trengte å bli så veldig mye bedre, men det
virket langt opp dit da man satt der som ung rytter, avslutter
klassikerspesialisten.