Sykkelsporten er ikke bare en fysisk krevende idrett. Den krever også taktisk
kløkt og strategisk tenking. Både blant syklister og lageiere.
De siste månedene har det pågått en hemmelig, men ekstremt tøff kamp mellom
flere lageiere.
For noen få år siden introduserte UCI en ny måte å fordele World Tour-lisenser
på. Lagene skal rangeres etter sportslige kriterier, hvor det er mulig å
hente poeng i de store rittene eller ved å gjøre det bra sammenlagt på de
kontinentale rankinglistene (nivået under World Touren).
Det som har skapt mye debatt og som har utsatt UCI for sterk kritikk er at
disse poengene er helt personlige. Det vil si at poengene blir ved rytteren
som har kjørt dem inn, selv om han skulle bytte lag.
De 15 beste lagene får automatisk World Tour-lisens (gitt at de oppfyller
etiske og finansielle krav), mens de tre siste lisensene skal deles ut blant
lagene på 16.-20. plass.
Dermed er det flere sportsdirektører som de siste månedene har sittet med
kalkulator og finregnet på hvilke ryttere de må hente inn for å kapre en
sikker World Tour-plass og dermed gi sponsorene deres en garanti for at
laget blir å se i alle de største rittene neste sesong.
Men la oss først se på hvordan stillingen ble 15. oktober, da rytterlistene
måtte meldes inn til UCI:
Ag2r og Euskaltel har begge hatt en dårlig sesong, men klarte så vidt å slite
seg foran Argos-Shimano etter smarte signeringer.
Allerede tidlig i overgangsmarkedet ble det klart at Ag2r hadde signert sterke
og poengrike ryttere som Domenico Pozzovivo, Yauheni Hutarovich, Carlos
Alberto Betancur og Samuel Dumoulin.
Dermed trodde konkurrentene at det franske laget var ferdighandlet og at de
hadde kontroll på dem. Men da de fleste trodde laget var ferdig trakk
lageier Vincent Lavenu et par ess opp av ermet.
Signeringene av litauiske Gediminas Bagdonas og Astanas Valentin Iglinskiy var
ikke de som trakk de største overskriftene, men skal ifølge BiciCiclismo
være det som sendte dem forbi Euskaltel og Argos-Shimano.
Helt sikkert en herlig revansje for Lavenu etter at han i fjor tapte en sikker
plass til Lotto da han tapte kampen om iranske Mehdi Sohrabis underskrift
med Lotto, som dermed slo franskmennene på målstreken.
Det gjorde de da de gikk bort fra politikken om kun å ha baskere på laget, og
hentet inn den ene middelmådige (men akk så poengrike) syklisten etter den
andre.
Dessverre for Euskaltel lakk nyheten om at Jure Kocjan og Andre Schulze (to
ryttere som har gjort det bra på den europeiske rankingen de siste par
årene) var klare for laget, noe som gjorde at konkurrentene innså at
Euskaltel ble en farlig konkurrent.
Men også Euskaltel klarte å beholde et ess i ermet helt frem til tidsfristen
for å melde inn ryttere gikk ut. Deres avgjørende mann er det vel heller
tvilsomt om du har hørt om tidligere. Det var marokkanske Tarik Chaoufi,
vinneren av årets afrikanske ranking.
Hans poeng gjorde at Euskaltel etterlot Argos-Shimano i grusen og kapret den
siste sikre World Tour-plassen.
For selv om det nederlandske laget spilte spillet godt, med signeringene av
Reinhardt Janse van Rensburg, Luka Mezgec og Francois Parisien, var det ikke
nok til å sikre en sikker plass. Men det sendte dem i førersetet når UCI 10.
desember kommer med avgjørelsen om hvilke tre lag som får de siste plassene.
Europcar har hele tiden hevdet at de kan leve godt med en status som
prokontinentallag, mens Saxo Bank havnet så langt bakpå etter sesongen at de
ikke hadde mulighet til å klatre noe høyere enn 20. plassen, i hvert fall
når de ikke hadde råd til å beholde den tidligere Flandern rundt-vinneren
Nick Nuyens.
Som dere forstår har det hele vært et knalltøft spill i kulissene, hvor flere
lag har sett mer på poengene som følger med ryttere enn akkurat hvilke
kvaliteter de innehar, når de har signert dem. For som i alle idretter
finnes det også i sykkelsporten rimelig lettkjøpte poeng.
Så får vi se hva om signeringene også kan gi utslag på resultatlistene neste
sesong.