Kjærgaard har ofte høstet kritikk for jobben han har gjort, men samtidig har
norsk sykkelsport hatt en enorm vekst under hans tid som sjef, og vunnet
medaljer vi bare kunne drømme om på forhånd.
procycling.no satte seg ned med sportssjefen i forbindelse med pressetreffet
til de norske herrerytterne, og lot den tidligere sykkelproffene få
oppsummere seks år, så godt det lot seg gjøre.
– Historisk sett er jeg den tredje sportssjefen på rad som velger å sitte i
seks år. Det er et noenlunde passe antall år. Den suksessen vi hadde i OL i
år kom etter at jeg lærte mye i det forrige OL. Jobben min som sportssjef er
innrullet i OL-sykluser. For mitt vedkommende har det vært en livsstilsjobb,
ikke en livstidsjobb. Jeg hadde en ambisjon om å bli sportssjef før jeg ble
det, siden jeg så det var en begrenset levetid på jobben. Det har vært
naturlig å holde på fram til London.
– Jeg har ikke lukket døren før det siste halve året. Det har bare vært en
tanke at London har vært et passende tidsperspektiv. De siste månedene og
året, har det kommet en tanke om at nok er nok. Om jeg hadde fortsatt hadde
det vært slik at vi hadde begynt å tenke på neste OL, og det gjør at det ble
naturlig å gi seg nå.
– Det er mye jeg kan nevne. Det er veldig naturlig å nevne de mest sentrale
medaljene i mesterskap. Det vil være det. Det har vært en opptur med gullet
(til Thor Hushovd) i Geelong og det var en opptur med bronsen til
(Alexander) Kristoff i London.
– Etter hvert som jeg har vokst inn i rollen har det vært like viktig å være
en del av det eventyret som norsk sykkelsport har blitt de siste seks årene.
Vi har klart å utvikle opplegget, få bedre økonomi og for eksempel bygge opp
et utforlag som gikk fra å være en gjeng «wannabes» til å ta en tolvteplass
i et World Cup-ritt på Hafjell for en uke siden. Jeg har vært tett på Gunn
Rita (Dahle-Flesjå) og hennes profesjonalisme, men for meg var det en like
stor opptur å være med ni dager før Lene Byberg tok sølv i VM.
– Videre har jeg vært en del av terrengutviklingen. En ny generasjon hvor vi
har satt inn ganske heftige ressurser. Både med mannskap og med penger. Vi
har utviklet utøvere i årsklassen 17-23 år. Det er utøvere med et langsiktig
perspektiv. Resultatene der vil vi først se om to til fem år. Det samme med
den veksten vi har hatt i forbundet. I de første årene var vi tre-fire til
lunsj, nå er vi 10-15. Å være en del av en større gjeng har kanskje vært
like betydningsfullt som alle medaljene.
– Da vi tok medalje i Geelong ble det en spontan glede der og da siden alt
gikk vår vei. Et eller annet sted på de siste par rundene, da jeg hadde
dårlig oversikt over hva som skjedde, sa jeg flere ganger til mekanikeren at
vi fortjener et bra resultat, rett og slett fordi hele gjengen har gjort en
god jobb.
– Hele Australia-turen begynte et helt år i forveien. Planlegging av logistikk
med hoteller og så videre. Det var tungvint siden det er på andre siden av
jorden. Vi var ti mann som jobbet 100 timer i uka i 14 dager før
mesterskapet. Jeg trengte ingen seier, en femteplass hadde vært historisk og
det hadde vært nok for meg. Bare for å vise at hvis man gjør en veldig god
jobb, så er mulighetene for et toppresultat til stede.
– Den Australia-turen lærte oss ufattelig mye om forberedelser til mesterskap.
Siden det var i Australia satte det helt andre krav til logistikk og
planlegging. Det vi lærte kunne vi ta med, og veldig mye av det kopierte vi
i Danmark, selv om det bare var 100 kilometer unna. Åttendeplassen til
Edvald var historisk sett bra. Vi hadde plasseringer på junior, U23, damer
og proffgutta. Det var historisk bra. Det kommer også som en følge om at vi
har lært veldig mye om forberedelser til mesterskap. Det har vært en større
verdi for meg enn antall medaljer jeg har fått på CV-en.
– Hvis du hører med samtlige i støtteapparatet, både de nærmeste og de nedover
i systemet, tror jeg de ser at jeg forsøker å ta gode valg, men også at jeg
kan legge meg flat for feil jeg gjør. I etterpåklokskapens navn burde jeg
kanskje gjort det motsatt. Sånn at Alexander var med i København og ikke i
Geelong.
– Jeg tenkte OL i ukene før Australia og tenkte på hvilken sentral rolle
Alexander kunne ha i London med de egenskapene han har. Det skapte litt uro
der og da, men i etterpåklokskapens navn burde han vel kanskje vært med i
København og ikke Geelong. Det hadde skapt mer ro, og han kunne vært med å
skape noe i Danmark.
Før VM i 2008 gikk Edvald Boasson Hagens manager, Birger Hungerholdt,
knallhardt ut og mente at Kjærgaard ikke burde styre landslaget. Gino Van
Oudenhove var den rette mannen, ifølge Hungerholdt.
– Det blåser litt rundt toppene. Som sportssjef må jeg bare ta med meg den
delen. Jeg har alltid hatt, både før og etter de disputtene, en god dialog
med de fleste som er involvert med norsk landeveissykling. Jeg hadde kontakt
med Birger direkte underveis den gangen. Jeg har hatt en god dialog med Gino
(Van Oudenhove, Joker), Atle (Kvålsvoll, Plussbank) og Morten (Hegreberg,
Øster Hus). Det har vært viktig for meg. Jeg har vært nødt til å være
autoritær innimellom, men jeg har foretrukket å slippe hvis jeg har sett at
det finnes gode løsninger.
– VM-gullet i junior er en bonus. Og det er veldig spennende og morsomt at det
kom på tempo. Det er flere interessante proffer som presterte på tempo i
junior enn på landeveien. Det er en like stor fjær i hatten at vi har fulle
kvoter i junior og nesten fulle i U23. Det er et bedre tegn på at vi
gjør jobben vår. Oskar er et av de desidert største talentene vi har hatt,
men jeg vet om flere som har vært like store talent, som har sluttet før
u23-klassen er over. Derfor er det viktig at vi har flere å gå på, sånn at
ikke den ene som presterer forsvinner.
– Det er godt å få et resultat og utteling når man jobber så lenge og mye for
en ting. Men det er det å være med å løfte helheten som er viktigst for meg.
Men det synes selvsagt best i eliterittet for herrer.
– Om vi ser på uttalelsene mine i forkant av rittet, har jeg har vært veldig
moderat i forventningene. Det har slått meg, uten å snakke med Edvald, at
det kanskje er det som har gjort at det har gått en liten faen i han. Men
det er så mange som er gode i en sånn type løype at jeg synes det var veldig
skummelt å sette lista på medalje, selv om jeg visste vi var en av dem som
kunne få det til.
– Jeg er i en prosess som etter all sannsynlighet ender på skolebenken, men
jeg har noen måneder på meg ennå.
– Når jeg får summet meg ferdig kommer jeg til å ha mye på hjertet om hva som
bør føres videre og hva som må rettes på og skjerpes inn
for å komme videre.
– Det mest kortsiktige jeg har på hjertet er treningsregimet i Stavanger.
Resten av sykkel-Norge må ta til etterretning en del av det de gjør, for de
er outstanding nasjonalt og nesten også internasjonalt gjennom Alexander
Kristoff, avslutter Steffen Kjærgaard.