På nytt henger regnbuen over Valkenburg. Denne gangen med antydende nyanser av
rødt, hvitt og blått. Nå venter VM-historiens mest brukte finale på Edvald
Boasson Hagen og Lars Petter Nordhaug.
Med en altruistisk Gabriel Rasch som lojal hjelperytter, har den formsterke
norske duoen ambisjoner om å hente hjem edelt metall.
For historisk sett kan vi regne med et hektisk og uforutsigbart ritt på de
notorisk farlige landeveiene øst for Maastricht. Altså noe ganske annet enn
fjorårets København-VM, hvor britene demonstrerte et 250 kilometer langt
opptrekk for Mark Cavendish i kongens by.
For femte gang ender en ulendt klassikerløype, på totalt 267 kilometer, i
spabyen Valkenburg, med ikoniske Cauberg-bakken som siste hinder. Dette er
bakken hvor tempofenomenet Oskar Svendsen sikret seg sin historiske
gullmedalje, men også stedet som skildrer hva nederlandsk sykkel handler om.
For når kronglete veier og bratte bakker går hånd i hånd med hasardiøse
trafikkøyer, blir søndagens fellesstart på mange måter et frenetisk og
feberaktig dypdykk i den nederlandske sykkelsjelen. I et land hvor sykkel er
religion, tilbyr Cauberg en unik og nærmest religiøs atmosfære.
På de ti avsluttende rundene gjennom Valkenburg, vil et omkransende folkehav
(arrangørene forventer 150 000) skyve rytterne oppover den 1200 meter lange
stigningen, den eneste i sykkelverdenen som faktisk lukter umiskjennelig av
øl.
Den bratte, s-formede veien opp Cauberg er best kjent som siste offersted i
vårklassikeren Amstel Gold Race, men under VM har arrangøren lagt
målstreken 1,7 kilometer bortenfor toppen, hvilket gjør avslutningen mer
appetittlig for en sulten Edvald Boasson Hagen.
Ti år etter ble en ny belgisk verdensmester kronet i Valkenburg. Vinneren av
Flandern rundt Bierk Schotte – den opprinnelige «flamske løven» – stormet
til seier da de italienske forhåndsfavorittene Fausto Coppi og Gino Bartali
nektet å samarbeide. For å få oversikt over hva som skjedde bak seg, leste
Schotte ansiktsuttrykkene på Cauberg. Over 100 000 tilskuere inne på den ti
kilometer lange sløyfen bivånte skandaleopptredenen fra italienerne. Både
Coppi og Bartali ble følgelig suspendert av sitt eget forbund i tre måneder.
I 1979 ble åsene i Limburg kamparena for nye VM-kontroverser. På hjemmebane
hadde Jan Raas – kongen av Amstel Gold Race – åpenbart inngått en allianse
med sine tyske venner for å nøytralisere italienerne. På oppløpet ble
Italias kaptein, Giovanni Battaglin, sperret inne og krasjet. Påfølgende
protester fra illsinte italienere falt for døve ører.
Den italienske VM-historien i Valkenburg er derfor i beste fall nitrist. Også
i 1998 spilte interne stridigheter hos de asurblå til konkurrentenes fordel.
En våt og iskald Oscar Camenzind fikk regnbuetrøyen i fanget da gruppen bak
demonstrerte alt annet enn velsmurt samarbeid. Da Michele Bartoli og
belgiske Peter Van Petegem endelig fant tonen hadde sveitsiske Camenzind
allerede vunnet. Bartoli måtte nøye seg med bronse, og fikk derfor aldri sin
gullkantede palmaèrs supplert med en VM-tittel.
Den groteske seiersappetitten til Peter Sagan må også medregnes. Slovaken er
den minst erfarne blant kohorten av favoritter, men beviste ettertrykkelig i
sin Tour de France-debut at rått talent er en verdig substitutt for
manglende rutine.
Hardt presset er også italienerne og landslagssjef Paolo Bettini, som senest
under OL i London måtte tåle verbal skyts nok en gang, spesielt fra en
stadig mer virulent Giuseppe Saronni. VM i København var resultatmessig den
verste prestasjonen siden 1983. Vincenzo Nibali fronter de asurblå, men med
seg på laget har han en ung aspirant i form av Moreno Moser. En frisk og
oppløftende sesong ligger bak 21-åringen, som er Italias yngste
VM-utsendelse siden Silvano Contini i 1979. Den gang var også VM lagt til
Valkenburg.
I vannskorpen av det ypperste favorittsjiktet finner vi først og fremst Edvald
Boasson Hagen, som sammen med Lars Petter Nordhaug, må kombinere prikkfri
posisjonering med kloke, taktiske avgjørelser skal en medalje være innen
rekkevidde.