Onsdag kveld kastet seg inn i en debatt som egentlig dreide seg om hvorfor han
ikke signerte Jörg Jaksche etter at tyskerens dopingkarantene utløp.
Garmin-sjefen er kjent for å gi andre eks-dopere, som for eksempel David
Millar og Thomas Dekker en ny sjanse, men i denne debatten sporet han i
stedet av og endte opp med å stemple tre av sine nåværende ryttere som
(forhenværende) juksemakere.
– Christian Vandevelde, Dave Zabriskie og Tom Danielson, som alle åpenbart har
en «fortid», og som fra et etisk standpunkt ikke skiller seg nevneverdig fra
Jörg Jaksche, har likevel en pragmatisk forskjell. Den forskjellen er
prestasjonsbasert. Jeg visste fra min tid hos US Postal, hvor «innenfor»
eller ikke disse rytterne var. Basert på dette, kjenner jeg deres lovbrudd,
og selv om de etisk sett ligner på Jacksches sine, var de langt mindre
prestasjonsfremmende, skrev Vaughters i debattforumet.
Vande Velde syklet i US Postal fra 1998 til 2003, Zabriskie var der fra 2001
til 2004 – mens Danielson hjalp Armstrong i Discovery Channel i 2005.
Dette har ikke blitt gjort allment kjent, men det kan jo tyde på at rytterne
har sikret seg en slags avtale med myndighetene, ettersom de fikk lov til å
sykle årets Tour de France.
Danielson har aldri blitt nevnt i samme åndedrag, men Vaughters snakker
likevel fritt om hans uvaner i møtet med cyclingnews.com-debattantene:
– Så, Tommy D (Danielson, vår anm.). Dette er en fyr som har brukt «02 vector
doping» (økt oksygenopptak via kunstig forhøyet hemoglobinnivå), men en viss
suksess. Men når du tester ham uten dette, ser man kjapt at fyren har enorme
aerobisk kapasitet. Evnen til å transportere oksygen ut i blodet er ikke den
begrensende faktoren i hans kropp. Han er derimot ikke en mentalt sterk
utøver, og gir relativt enkelt etter for nerver og press.
Så blir han spurt hvordan han velger ut sine ryttere, enten de har en fortid
som dopere eller ikke:
– Jeg behandler dem på samme måte, med et forbehold: Og det er at de skal
sykle rent på mitt lag. Jeg gjør det på en måte som gir meg dritt fordi jeg
ansetter Millar og Dekker, og som gir med dritt fordi jeg ikke ansetter
Jaksche. Men jeg kan legge meg om natten og vite at jeg ikke gjør mine valg
basert på folks meninger eller en tullete PR-strategi. Jeg vet bare hvordan
de kommer til å prestere om de sykler rent.
– Dette var ren dumskap. Ingen unnskyldninger. Jeg ble bare for engasjert i
debatten, skriver han.
– Nei, lyder svaret.
Men kommentarene til Vaughters vil åpenbart få et slags etterspill.
«De (hvite lunsjpakkene) ble kun gitt til de sterkeste rytterne: George
Hincapie, Viatcheslav Ekimov, Adriano Baffi og Jean Cyril Robin. Guttene jeg
så på som A-laget. Så følte jeg en erkjennelse synke langsomt inn: Selv var
jeg på B-laget», forteller Hamilton i boka.
– Har du noen gang prøvd en blodoverføring? spurte Riis ifølge Hamilton under
deres første møte i Toscana i august, 2001.
– Det må du gjøre. Du kommer til å like det, skal han har fortsatt og gitt han
nummeret til hovedpersonen i den etter hvert så omtalte «Operación Puerto».
Riis har nektet for ethvert kjennskap med Fuentes, og er ikke interessert i å
kommentere saken ytterligere.
Av disse valgte nettopp Vaughters å innrømme eget dopingbruk like før
Armstrong ble fradømt sine sju dopingtitler.
Han er kjent for å være en impulsiv, pratsom kar som gjerne går i dialog med
sykkelfans via Twitter eller diskusjonsfora.
I «The Secret Race» beskriver Hamilton ham som en som «stilte spørsmål ingen
andre gjorde».
«Hvorfor gjorde vi dette? Hvorfor styrker ikke UCI regelverket? I tillegg var
Vaughters usikker når det kom til doping. Han var alltid bekymret for
kontrollørene, politiet. Han snakket til og med om skyldfølelse – og den
følelsen hadde de fleste av oss gitt opp for lenge siden. For Armstrong var
Jonathans spørsmål og tvil bevis på at han ikke hadde de rette holdningene.»
«Etter Tour de France i 1999 var det åpenbart at han ikke passet inn i Lance
og Johans (Bruyneel) system. I stedet dro Vaughters til Crédit Agricole i
2000, hvor franske antidopinglover hjalp til med å holde laget på den rette
siden. Måten Lance tenkte på, gjorde doping til et faktum i livet som
oksygen og tyngekraften. Enten gjør man det, og gjør det til det maksimale –
ellers holder man kjeft og kommer seg unna, ferdig med det», skriver
Hamilton i boka.