Forrige uke la Jonathan Vaughters alle kortene på bordet. Han innrømmet
dopingbruk i løpet av karrieren.
Han snakker også ut om forskjellen på hvordan det var på 90-tallet og nå. En
forskjell han mener er enorm.
– Da ryttere på 90-tallet dopet seg fikk de en fordel som var langt større en
minimal. Hele 20 prosent mer kraft! Ryttere som var utrolig talentfulle, men
ikke brukte EPO, ble plutselig sittende i «bussen», forteller Garmin-sjefen.
– Det var galskap på 90-tallet. Hadde du en mer aerodynamisk drakt, så flott.
God jobb. Da hadde du tjent inn èn prosent. Han som dopet seg tjente inn 20
prosent. Bravo!
Selv om den karismatiske sykkelsjefen verken tror at sporten er helt ren nå
eller at den noen gang blir det, er han klar på at det er gjort store
fremskritt.
Mye av æren gir han blodpasset, som ikke direkte tester for doping, men som
måler utslag på blodverdiene. Målet med passet er at det ikke skal være
mulig å ha store svingninger i blodverdiene.
En ideell verden uten doping har Vaughters for lengst gitt opp. Istedenfor har
han lagd en egen definisjon på hva man må strekke seg etter.
– Om den mest talentfulle rytteren på det beste laget, og med den beste
taktikken, har en mulighet til å vinne, og gjør det ofte, da er vi der,
mener Vaughters.
– Penger! Det gjør det mulig å teste enda bedre og analysere prøvene bedre,
slik at dopingjegerne kan holde tritt med de som prøver å jukse.
Ironisk nok er det lagene, som er de som fort blir straffet om ryttere blir
tatt for doping, som i hovedsak finansierer dopingarbeidet.
Store rittarrangører som ASO (arrangøren bak blant annet Tour de France),
bidrar i langt mindre grad.
– Rittorganisering er det mest profitable du kan gjøre i sporten, men ASO
bidrar med mindre enn èn prosent av overskuddet sitt til dopingkampen, sier
Vaughters.