Lørdag vant Alexandre Vinokourov OL-gull i London. Det var nok ikke
drømmeutviklingen for dem med et stort hjerte for sykkelsporten.
Resultatene er det likevel ingen som kan ta 38-åringen på. Tidligere har han
vunnet Liège-Bastogne-Liège, Vuelta a España, Paris-Nice og Amstel Gold
Race, og ble nummer tre i Tour de France i 2003.
Det har blitt fire etappeseirer i både touren og vueltaen. Resultater
brorparten av konkurrentene hans kan misunne ham. Men det er mer enn dette
kasakhstaneren vil bli husket for.
Før Tour de France i 2007 var han kanskje den største favoritten, men
Vinokourov krasjet tidlig og måtte gi opp drømmen om å vinne touren det
året. Vino hadde da nettopp startet Astana-laget, som på alle måter var hans
eget lag.
24. juli avla nemlig Vinokourov en prøve som ikke var som den skulle:
Bloddoping!
Hele Astana-laget trakk seg fra touren, og skandalen var et faktum.
Sykkelsporten skydde Vinokourov.
Hjemme i Kasakhstan var det imidlertid ikke buing som ventet Vinokourov, men
jubel. 38-åringen har nemlig alltid vært, og vil forbli, en nasjonalhelt.
Flere har snakket om at han vil få en stilling høyt oppe i Kasakhstan, som
politiker.
Det kasakhstanske forbundet ga Vinokourov en utestengelse på ett år.
– Jeg legger opp, var beskjeden fra Vinokourov.
I 2009 gjorde den omdiskuterte kasakhstaneren comeback. Noe oppgjør med
dopingfortiden har han aldri gjort, og heller ikke tatt noe klart standpunkt
fra doping. Sånt blir man lite populær av.
Da han vant Liège-Bastogne-Liège for andre gang i 2010, var det ikke jubel han
mottok fra publikum, men buing.
Så kom beskyldningene om at han hadde betalt Aleksander Kolobnev for at
russeren skulle la han vinne. Omdiskuterte Vinokourov kom nok en gang i
medias søkelys på en negativ måte.
Det er slik det alltid blir når Vinokourov gjør noe bra. Ikke mange i
sykkelsporten har noe til overs for veteranen, de ønsker ham bort.
I 2011 skulle den alltid offensive kasakhstaneren bære ledertrøyen igjen.
Men slik gikk det ikke denne gangen. På den 9. etappen, gikk det en massevelt
på vei ned fra Col du Pas de Peyrol. Vinokourov ble funnet langt nede i
skogen, og måtte fraktes bort i ambulanse.
– Når det gjelder konkurranse, tror jeg at jeg lar det ligge. Jeg tror ikke
jeg vil komme tilbake på sykkelen som profesjonell. Jeg sier at nok er nok,
var beskjeden.
For andre gang i karrieren la Vinokourov opp, og denne gangen var det vel for
godt?
Selvsagt ikke. Vinokourov kom tilbake, og skulle avslutte karrieren på en
bedre måte. 2012-sesongen skulle bli kasakhstanerens siste.
Men i Londons gater, viste Vinokourov at han var mer motivert enn noen gang.
Kasakhstaneren kom seg med i det avgjørende bruddet. Og der er han vanskelig
å utmanøvrere.
Ringreven var den eneste som fulgte da Rigoberto Uran angrep, og var
colombianeren overlegen på slutten. Vinokourov fikk sitt mesterskapsgull, 12
år etter sølvet i Sydney.
Etter gullet kom beskjeden de fleste hadde ventet.
– Det er fint å avslutte karrieren med en gullmedalje. Jeg vil kjøre tempoen
på onsdag, men bare rolig. Jeg har det jeg har ønsket. Jeg har gullet, og
jeg kan forestille meg pensjonsalderen.
Doping var han ikke veldig interessert i å prate om.
Alexandre Vinokourov, en elsket og hatet mann i sykkelsporten, han som alltid
var villig til å angripe, legger opp for tredje gang. Denne gangen kommer
han neppe tilbake. Han har fått den avslutningen han ønsket.
Trolig er det ikke så mange som vil savne ham, heller. Men underholdsverdi har
han gitt oss. I bøtter og spann.