Sånn. Der har du hyllesten din, Bradley.
For Sky-kapteinen føler fortsatt at han ikke får superlativene han fortjener,
og at det under pressekonferansene dukker opp «negative spørsmål uansett
hvor godt han presterer».
Etter at 32-åringen holdt unna for alle utenom ufarlige Alejandro Valverde i
den siste av etappene i Pyreneene, ble Wiggins igjen vippet av pinnen.
Wiggins sank litt sammen på podiet, og leverte følgende kraftsalve:
– Det betyr ikke noe for meg. Navnet mitt vil alltid stå på lista, og det er
dét som betyr noe. Man kan kun slå de som er til stede her nede. Andy har
hatt problemer og kjører ikke. Andre ryttere er hindret i å delta av grunner
alle kjenner til. Hver tour er forskjellig. Det er egentlig opp til dere
gutter å finne ut av dette, egentlig, svarte årets vinner irritert.
Mens tolken gjorde seg klar til å oversette svaret, gjorde Wiggins slik Mark
Cavendish har for vane: Han løftet opp mikrofonene igjen og fortsatte svaret
sitt.
– Jeg tror forresten ikke Fränk (Schleck) var med i (kampen om) rittseieren da
han ble tatt. Og jeg tror heller ikke Rémy di Grégorio ville gjort det noe
godt i sammendraget.
– Det føles rart. Jeg vet ikke hva annet jeg skal føle. Du gjør noe stort der
ute, før du kommer hit. Så kommer det negative spørsmål, og man må hele
veien rettferdiggjøre det man nettopp har gjort. Du har vunnet touren, men
selv det er ikke bra nok for alle i dette rommet.
– Ingen har så langt hyllet meg for den sesongen jeg har prestert. At jeg har
vært der oppe siden Algarve rundt og fortsatt hele veien fra Paris-Nice til
Liège (der Tour de France startet, vår anm.). Ingen av dere har klappet meg
på skulderen og sagt: – Du har svart på alle spørsmålene våre. Du har tatt
utfordringen etter at du kom hit som den store favoritten. Ingen har
gratulert meg. Det er fremdeles bare negativt: «Du vinner bare fordi Alberto
ikke er her». Selv nå har ingen sagt: Det var veldig bra gjort. Dette var
veldig godt jobbet. Men du kunne kanskje gjort det, for du er en snill fyr,
avsluttet Wiggins henvendt mot den samme journalisten.
– De er noen jævla idioter!
– Jeg kan ikke forholde meg til slike folk. De rettferdiggjør sin egen
latskap, for selv kan de aldri forestille seg å legge ned et ærlig dagsverk,
lød innledningen den gangen.
Tre dager senere følte han seg snytt etter at han måtte sitte og forsvare seg
mot spørsmål om den da dopingtatte franske rytteren Di Grégorio:
– Jeg forstår at enkelte medier kan stille spørsmål om slikt, men jeg føler
ikke at jeg skal sitte her og forsvare alt jeg har gjort for hele verden.
Jeg er ikke en drittrytter som har dukket opp fra intet, sa Wiggins dro i
gang en lang oppsummering av alt han hadde oppnådd i løpet av
sykkelkarrieren.
Han må også forvente seg at spørsmålene kommer.
Med tanke på sykkelsportens historie, og det faktum at mange mener Cadel Evans
var den første rene vinneren på lange tider, må han også forvente seg at
hans egne prestasjoner blir mistenkelig.
Floskelen «jeg har aldri testet positivt for doping» er nemlig ikke verdt
spyttproduksjonen i munnhulen når man uttaler det i denne bransjen.
Faktisk dukket ikke Wiggins opp i det hele tatt etter den 16.-etappen av
rittet onsdag. Da ville journalistene svært gjerne høre hans syn på at en av
de «virkelig store fiskene», Fränk Schleck, hadde gått i dopinggarnet.
Da valgte årets (trolige) Tour de France-vinner å droppe hele seansen for å
samle krefter til den avgjørende etappen i Pyreneene.
Om tre dager blir Wiggins å finne øverst på podiet i Paris. Der blir han også
hyllet.
Trøsten får være at det ikke henger dopmistanker over årets mester. Han må
bare lære seg å svare på spørsmål rundt samme tema.