Merckx tok sin første i «La Primavera»

Det skulle bli en så altfor velkjent skikkelse. Albuene som vidstrakt peker ut i en forunderlig vinkel. Beina dundrer som tømmerstokker i pedalene, et grotesk hån mot rasjonell tråkkfrekvens. Haken som henger urovekkende nært styreteipen, mens en fyldig, svart pannelugg kastes bakover i vinden og øynene lyser av lidenskap.

Dette er selvfølgelig Eddy Merckx’ ruvende skikkelse, i ferd med å vinne sitt første Milano-Sanremo.

Den unge Eddy har kommet et snaut år inn i sin profesjonelle karriere. Våren 1966 har 20-åringen likevel levd opp til sin kompromissløse maner, som senere skulle sette skrekken i hans konkurrenter.

Vinteren forut hadde han nemlig flørtet med flere lag, uten samtykke fra sin manager og til tross for at han ikke var myndig til å signere noen kontrakt på egenhånd.

Merckx var en fåmælt kjempe, men aldri redd for å si sin mening. Frustrert av å spille annenfiolin hos Solo – Superia, hvor den flamske despoten Rik Van Looy befaler over sin røde garde, hopper han derfor over til Peugeot og finner umiddelbart tonen med Gaston Plaud, lagets progressive sportsdirektør.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Ingen annen rytter har dominert Milano-Sanremo slik som Eddy Merckx. Syv ganger vant han klassikeren, de fleste med et monster-rykk på Poggio. (Foto: AFP)

Fjerdeplassen i Paris-Nice etter Anquetil, Poulidor og Adorni – en rojal troika – gjør at Plaud peker på den unge debutanten under taktikkmøte i Milano.

– Eddy virker i best stand til å vinne på Via Roma. Han hadde god from i Paris-Nice og blir kortet vi spiller ut i en spurt. Derfor forventer jeg at dere sliter ut de andre lagene og åpner opp for Merckx.

Åpningen hadde Merckx ingen problemer med å finne på egenhånd. Pirret av Raymond Poulidors akselerasjon, sprenger den unge belgieren feltet på Capo Berta.

På Poggio, den vesle knollen hvor «Kannibalen» alltid slaktet sitt bytte, ser det imidlertid ut til at belgieren må betale dyrt for sine anstrengelser idet en liten gruppe får luke. Men en 200 meter lang kraftspurt bringer han opp igjen til teten, før han sneier steinveggen i hver serpentiner-svingene ned mot Sanremo.

Helt til venstre på det slake oppløpet på Via Roma ligger to italienere. Den ene er forhåndsfavoritt Michele Dancelli, i sin grønne, hvite og røde mestertrøye. Foran seg har han den rutinerte etappevinneren fra Tour de France, Adriano Durante, som er kledd i Salvarani-lagets lysegråe farger.

Høyre side av veien er imidlertid belgisk territorium. I sin hvite Peugeot-trøye ligger Merckx, tett opp mot en annen debutant, Herman Van Springel fra Mann-Grundig.

Durante blinker først og viser Merckx helene med 200 meter igjen. Den påfølgende kontringen ble en rå fornemmelse av hva sykkelfeltet hadde i vente det neste tiåret: Eddy Merckx’ lange og kraftfulle springmarsj bringer ham over målstreken foran Durante og Van Springel. 20-årigen fra Brussel blir rittets nest yngste vinner noen gang, en statistikk som fortsatt står ved lag.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Merckx og Felice Gimondi møter Paven før Giro-starten i 1975 (Foto: AFP)

Etter ilddåpen på Via Roma skulle Merckx gå hen å vinne over 30 store klassikere, inkludert ytterligere seks i la Classicissima. Med sin altomfattende dominans sendte han hele sporten inn i resesjon. Motstanderne mistet motet, idet de stort sett så seg nødt til å kjempe om andreplasser. Lønnen deres gikk ned ettersom ingen ville sponse en evig toer.

Det ble også mindre til overs i de lukrative kriteriumsrittene, da Merckx var alt arrangøren trengte for å lokke entusiastiske tilskuere og nødvendige sponsorer. Da Merckx tok fem sammenlagtseiere i Giro d’Italia (i perioden 1968-1974) sluttet kringkasteren RAI med direktesendinger fra den nasjonale touren, som var blitt for kjedelig.

Den belgiske regenten vant 525 av de totalt 1800 rittene han konkurrerte i på landeveien. Fem ganger vant han Tour de France. Den franske forfatteren Pierre Chany hadde imidlertid den mest treffende represalie til de som kritiserte Merckx for å gjøre sykling forutsigbart, da han skrev:

– Har noen tenkt at Molière skadet teateret, at Bach tæret på musikken, at Cézanne undergravde malerkunsten eller at Chaplin ødela kino?

Likevel blekner ikke betydningen av de siste meterne på Via Roma og hans første store triumf. Her demonstrerer Merckx sin karakteristiske og fryktløse kjørestil – la course en tête – en standard som alle store syklister etter ham vurderes etter, men som ingen har matchet siden.

11 år senere tar han sin siste betydningsfulle triumf der hvor det hele startet, når han for sjuende gang vinner i Milano-Sanremo, klassikeren som gav fødsel til en «Kannibal».