Han ble Dag Ottos flamske overmann

Grytidlig morgen 2. april 1989 faller striregnet som små barberblad fra en flanellgrå himmel. Vindmøllen sett fra vinduet jobber driftig idet en iskald vind pisker bakketoppene langs slettene i Flandern. Likevel er det et lite smil på ansiktet til Dag Otto Lauritzen. Den uredde vikingen fra nord vet at dette passer han godt.

– Jeg har aldri likt å kjøre i regn, men jeg vet at det finnes de som hater det mye mer enn meg, sier Lauritzen til procycling.no.

For selv om regnet høljet ned store deler av dagen, ble denne søndagen Lauritzens største heltedåd i Flandern rundt. Med sin 3.plass – bak de flamske heltene Edwig van Hooydonck og Herman Frison – er han fortsatt eneste nordmann som har gått opp på pallen i brosteinsklassikeren De Ronde – et unikt ritt som på mange måter eksiterer i skjæringspunktet mellom sportsbegivenhet og lokal patriotisme.

Over trappebratte hellinger og langs smale, slyngete veier finner vi nøkkelen til den flamske sykkelsjelen. 260 kilometer, 17 stigninger og beinbrekkende brostein. De fryktløse som kriger seg gjennom dette torturkammeret får alltid en plass i hjertene til den fanatiske fansen som møter opp i hopetall uansett vær. Det amerikanske laget 7 Eleven hadde også sin egen, uekte Flandern-soldat. I ti år bodde Lauritzen bare en liten times kjøretur unna Koppenberg, rittets mest fryktinngytende helling.

Men det var etter Oude Kwaremont at en flygende Lauritzen begynte å filetere ned feltet i den regntunge 1989-utgaven. Helt i tet satt den djerve Grimstad-syklisten blant et eksklusiv dusin: Kelly, Roche, Vanderaerden og Sørensen for å nevne noen. Alle tildekket i skitt, alle med frosne fingre og følelsesløse føtter.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

(Foto: Tor Richardsen / Scanpix)

Lauritzen, den tidligere fallskjermjegeren, var imidlertid langt fra fastfrossen og viste konkurrentene sine tilsmurte heler på Muur van Geraardsbergen, 23 kilometer fra mål. Bare van Hooydonck fra Superconfex-laget klarte å følge nordmannens angrep. På Bosberg, rittets siste helling, angriper van Hooydonck igjen. Et dødelig coup de grâce som sørget for at han reiser alene helt inn til mål. Hodet til Lauritzen faller som en giljotin idet han ser den elleve år yngre sensasjonsmannen pile ifra.

Edwig van Hooydonck (senere kalt «Eddy Bosberg» da han vant Flandern rundt på samme måte to år senere) hadde også en gulldag i uværet. Til tross for sin fremtredende fysikk hadde guttungen fra Antwerpen klart å gå under radaren hos forhåndsfavorittene. En prestasjon i seg selv når man er 1.93 meter høy og har ildrødt hår. I Meerbeke taper Lauritzen for Frison i spurten, 22 sekunder bak vinneren.

– Jeg er ikke bitter når jeg tenker tilbake. Hvis man gir alt, skal man være veldig fornøyd med det man får. Det gjorde jeg – jeg gav alt. I Flandern har man ingen garanti for noe. Van Hooydonck var en veldig solid rytter. Stor og sterk, sier Lauritzen – som året etter brekker armen i E3 Harelbeke og mister vårsesongen.

Fra sofaen ser han lagkompis Steve Bauer tape Paris-Roubaix med én centimeter for Eddy Planckaert, etter sju timer og tretti minutters kjøring. Panasonic-rytter Planckaert ble loset opp til teten av landsmannen van Hooydonck, som ble nummer tre. Igjen kom amerikanske 7 Eleven til kort mot den flamske fare.

– Det var en stor nedtur og veldig trist for Bauer. Jeg husker det veldig godt. De gikk inn sammen på velodromen. I spurten tror jeg Bauer var bare én centimeter bak Planckaert. Helt grusomt. Men sånn er det. Det er viktig å være smart.

– Edwig van Hooydonck angrep ved det samme hvite skiltet de to gangeen han vant Flandern. De kalte ham ’Eddy Bosberg’. Det er viktig å kjenne detaljene i løypa?

– Skal man lykkes i slike ritt som Flandern må man vite hvor man skal sitte til enhver tid og kjenne bakkene ut og inn. Du må sitte i riktig posisjon før bakkene og vite hvor det er enklere å kjøre. Jeg bodde her nede i ti år og trente på disse veiene hver dag. Mot Van Hooydonck hadde jeg en vanvittig bra dag. Jeg følte meg fantastisk og fikk luke på ham på Muuren. Men han fulgt etter og var rett og slett for sterk.

– 7 Eleven hadde ingen belgisk klassikerspesialist. Du ble på en måte lagets assimilerte ’Flandrien’?

– Tja, vi hadde mange gode ryttere i løpet av årene jeg var det. (Phil) Anderson, (Raul) Alcalá og Sean Yates kjørte ofte bra også. Jeg ble sluppet løs i de rittene og fikk noen gode resultater.

– Du likte deg i Flandern og kjørte bra i regnet?

– Personlig likte jeg ikke regnet spesielt godt. Men det var likevel en fordel for meg. Når det var kaldt og surt visste jeg at mange hadde tapt på forhånd. Det er noe helt annet å kjøre Flandern i regn enn når det er sol og varmt. Det blir mye tøffere, både fysisk og psykisk. De norske kjører ofte bra i slike forhold. Edvald (Boasson Hagen) og Thor (Hushovd) liker seg i regnet. Kristoff var bra i Sanremo.

Legenden om da «Eddy Bosberg» overlistet Dag Otto Lauritzen står som en påminnelse om hvordan to underdogs overveldet favorittene, til tross for ekstreme forhold.

Den gamle finalen med Muuren og Bosberg inspirert ofte til taktisk spill og er fortsatt sårt savnet. Søndag forventer de fleste at Peter Sagan, Fabian Cancellara og Tom Boonen skal gjøre opp seg imellom. Det blir mest sannsynlig en mer eksklusiv begivenhet, hvor de utenfor skal slite med å skaffe seg invitasjon. Dag Otto krysser likevel fingrene for en ny underdog. Kanskje til og med en norsk en.

Bildegalleri: Norske prestasjoner i Flandern rundt (©TDWSport.com):