- 3 463,1 km totalt, fra Apeldoorn (Nederland) til Torino
- 3 tempoetapper
- 7 spurtetapper
- 7 mellomharde etapper
- 4 fjelletapper
«Italia er som regel mye hjerte og lite tanke». Ordene falt ut av munnen til Giro d’Italia-direktør Mauro Vegni tidligere i vinter da årets percorso ble presentert i Milano, og bemerkningen kunne likeså gjerne omhandlet rittet han bestyrer. For hva gjelder Corsa Rosa og dets etapper har vi sett mye galskap opp gjennom årene.
Som for eksempel den intense, åtte kilometer lange tempoetappen, som gikk ned og ikke opp Poggio di Sanremo (1987). Eller tempoen midt i hjerte av Venezia i 1978, der rytterne krysset kanalene på provisoriske broer laget av kryssfinér. Glem heller ikke prologen i 2005, langs den pittoreske sjøsiden i Reggio Calabria. Bare 1 kilometer lang! Stuart O’Grady trodde han var lur da han brukte sykkel med fast nav.
Husk også skuespillet som var 2011-utgaven – Angelo Zomegnans siste Giro i direktørstolen. Åtte brutale maratondager i høyfjellet, uendelig transport mellom etappene og fadesen Monte Crostis, fjellpasset som ble fjernet i siste øyeblikk. Den ultra-smale og tekniske utforkjøring var selvsagt ikke trygg å forsere, til tross for arrangørens fiskegarn (sikkerhetsnett) plassert med omhu.
Men slike kontroverser er selvsagt Giroens kvintessens og egenart. Fjellene må alltid være høyere og brattere. Kampen om rosa mer dramatisk og ekstra gripende. Slik skal den 99. utgaven også være. For selv om dagene til Zomegnans darwinistiske ciclismo alpinissimo viker å være talte, finnes det plenty kupert terreng i Apenninene, Dolomittene og Alpene som skal forseres de kommende ukene. Nøkkeletappene som beskrives nedenfor illustrerer således.
«Mye hjerte, lite tanke»-utsagnet forklarer kanskje hvorfor Giro-arrangøren drister seg fjellpassene Col de la Bonnette og Colle dell’Agnello. Begge godt over 2500 meters høyde, begge vanligvis ikke åpnet før slutten av mai, og begge potensielle ofre for UCIs ferske ekstremvær-protokoll. I 2013 ble giroen dronningetappe avlyst på grunn av snø og avslutningen på col du Galibier kraftig amputert.
Som vanlig er det også nok av fallgruver for favorittene utenom de antatt tøffeste etappene. Sidevind og trafikkøyer i nederlandske Gelderland duker for en nervøs start på de første etappene (slik som starten i Amsterdam i 2010). Grusveiene på Alpe di Poti (etappe 8) kan bli særdeles avgjørende i vått vær (slik som til Montalcino i 2010).
De forholdsvis ukjente, men bratte og smale stigningene i Friuli må heller ikke undervurderes. Her kan en utfor-virtuose à la Vincenzo Nibali skape avstander med et overraskende angrep. Vi så i Giro del Trentino at Fai della Paganella (etappe 16) også kan bli en utfordring. Og på etappen til Pinerolo (etappe 18), kan du ikke glemme Via Principi d’Acaja, en 20 prosent brosteinsbakke på svært smale veier, som kan skape kaos og fyrverkeri.
Nøkkeletappe 1
15. mai, etappe 9: Radda in Chianti – Greve in Chianti
40.4 km (individuell tempo)
«In vino veritas», igjen. Denne gang Chianti, ikke Barolo. Med første fjellfinale unnagjort tre dager tidligere (etappen til Roccaraso-Aremogna), blir dette første kritiske dag for sammenlagtfavorittene: en individuell tempo gjennom vinmarkene i Chianti. Terrenget er rullende, veiene eksponerte og distansen betydelig. Summen av hvilket duker for at de virkelige tempospesialistene kan tjene verdifull tid på klatrerne.
For selv om profilen gir inntrykk av en kupert affære (etappen stiger 750 vertikale meter totalt), er veiene såpass brede og stigningene såpass stødige at man forserer fremover i en lav, aerodynamisk posisjon. En rytter som er grand gru i kampen mot klokka vinner nok denne etappen. Regjerende tempoverdensmester Vasil Kiryienka (Team Sky) er således et naturlig tips.
Tinkoff-rytter Alberto Contador tok et langt steg mot sammenlagtseier på en liknende tempoetappe i 2015. Mikel Landa (Team Sky) var en av de sterkeste i fjellene da, men tapte hele fire minutter til den tiltredende Maglia Rosa på denne etappen. Baskeren kan ikke gjenta en slik begredelig opptreden dersom sammenlagtseieren skal være innenfor rekkevidde.
TEMPO: Fabio Aru kjemper mot klokken under fjorårets 60 km lange tempo Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Nøkkeletappe 2
21. mai, etappe 14: Alpago – Corvara (Alta Badia) – 210 km
«Duro, duro, duro». Det er egentlig alt man behøver å si om etappen til Corvara, midt i hjerte av Alta Badia. Dette er en veritabel maratondag i Dolomittene – ganske så bokstavelig, ettersom etappen krysser gjennom ruten til det årlige «Maratona dles Dolomites Gran Fondo», som i 2016 feirer sitt 30 års jubileum.
For å gjøre vondt verre, kommer denne dronningetappen like etter en tøff dag i Friuli-fjellene, og like før bakketempoen på Alpe di Siusi.
Traseen bringer feltet over 2000 meter hele fem ganger, og stigningene kommer som en giftig sekspakning like før halvkjørt etappe: Pordoi (2239m), Sella (2244m), Gardena (2121m), Campolongo (1875m), Giau (2236m) og Valparola (2200m). Vi snakker 4200 forserte høydemeter totalt.
De siste fem kilometerne går for det meste oppover. Fra Valparola raser feltet ned til bunnen av Muro del Gatto (Katteveggen), en hissig, 350 meter lang bakke med prosenter mellom 13 og 19. Mikel Landa (Team Sky) har rekognosert finalen av etappen og likte det han så. Den klatresterke baskeren har vunnet dronningetappene i sine to siste Grand Tours. Blir dette en ny «tappa regina» på Landas palmarès?
GIAU 2012: Ivan Basso, Michele Scarponi, Rigoberto Uran, Ryder Hesjedal, Purito Rodriguez, Domenico Pozzovivo. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Nøkkeletappe 3
22. mai, etappe 15: Castelrotto – Alpe di Siusi
10.8 km (individuell tempo)
Dagen før siste hviledag er en 10.8 km lang cronoscalata av den sadistiske sorten. Bakketempoen starter med et flat parti på 1.8 kilometer, før stigningen til Alpe di Siusi begynner. Etter de to første kilometerne av bakken, hvor det veksler mellom fem og ni prosent, vil rytterne måte en stødig test som stiger jevnt på åtte prosent stort sett hele veien opp. De ti hårnålene er det eneste som kan forstyrre rytternes rytme nevneverdig.
Som bakketempo er dette nok ikke like krevende som Plan de Corones og Crespano del Grappa, som har vært brukt tidligere år. Stigningen er nok mer sammenliknbar med Nevegal, som ble brukt til bakketempo i 2011. Da vant Alberto Contador overlegent, men resultatet ble senere strøket og spanjolen kjører ikke årets Giro. 30 sekunder bak havnet Vincenzo Nibali (Astana).
Sannsynligvis vil bakketempoen på Alpe di Siusi bekrefte maktbalansen fra tidligere og kommende fjelletapper. Men opplever du en giornata no, en dag der kreftene forsvinner, vil det ha fatale konsekvenser for dine sammenlagtsjanser.
Sist brukt så vi et trøyebytte på Alpe di Siusi. Det var etter denne stigningen i 2009 at svenske Thomas Løfkvist mistet den rosa trøyen til Danilo Di Luca, mens sammenlagtvinner i vente, russiske Denis Menchov, vant etappen.
BAKKETEMPO: Contador presser seg gjennom mengden på Nevegal i 2011. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Nøkkeletappe 4
27. mai, etappe 19: Pinerolo – Risoul – 161 km
Med alpelue på og bagetten i baklomma, kommer Tour d’Italie til la France! Veien går via den formidable Colle dell’Agnello. Med sine 2744 meter over havet er dette Giro d’Italias høyeste punkt og dermed scenen for årets Cima Coppi. Fra Casteldelfino stiger klatringen i 22.4 kilometer med 6.5 prosent i snitt. Men egentlig er det snakk om nesten 60 kilometer klatring før toppen nås. Forhåpentligvis er værgudene på arrangørens side. Fjellpasset skal nemlig krysses i slutten av mai, mens passet ofte åpnes i juni.
Dette er bare tredje gangen at giganten Colle dell’Agnello krysses i Giro-sammenheng. Den lange utforkjøringen inn i Frankrike vil nok forpurre favorittene fra å føle hverandre virkelig på tennene. Angrepene vil nok vente til den avsluttende stigningen til Risoul. Her er det snakk om 12.5 kilometer à 6.9 prosent, hvilket etter kraftprøven Colle dell’Agnello, burde være nok til å skape betydelig utskillelse i sammendraget. Da Tour de France besøkte denne skistasjonen i 2014 vant Rafal Majka (Tinkoff) foran Vincenzo Nibali (Astana).
SNØ: Paolo Bettini i VM-trøya og Andrea Noe i rosa da Giro-feltet gikk over Colle Dell’Agnello i 2007. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Nøkkeletappe 5
28. mai, Etappe 20: Guillestre – Sant’Anna di Vinadio – 134 km
Dette ligger an til å bli en kald og slitsom dag i fjellene, som på papiret virker ganske avskrekkende. Men det er også en av de korteste etappene i rittet, da ruten går over tre store pass i løpet av sparsomme 134 kilometer. Arrangøren håper nok den nedkortede distansen vil invitere til offensiv kjøring og en verdig finale kampen om rosa.
Etappen starter i bunnen av Col de Vars, som blir en smakfull antipasto før den 2715 meter høye hovedretten Col de la Bonette. Der var her John-Lee Agustyn kjørte av veien og falt nedover den steinete fjellsiden under Tour de France i 2008.
Etter en lang nedfart fra Col de la Bonette førers rytterne inn mot den mindre kjente Colle della Lombarda, som stiger i 21 km med sju prosent i snitt og ikke brattere enn 9.3. Stigningen har mange estetisk nydelige hårnålsvinger og blir en forbilledlig scene for de avgjørende basketakene mellom favorittene. Utforkjøringen fra Lombarda bringer feltet tilbake til Italia og har fem seriøse svinger. Den siste kneika opp til målgang ved Sant’Anne-klosteret er 2.5 km, går på smale veier og veksler mellom ni og elleve prosent. Dagen etter venter sjarmøretappen til Torino.
2008: Col du Lombarde ble besøkt av Tour de France på vei til Cuneo. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
