Det er tid for å oppsummere sykkelsesongen 2014 for syklisten, reporteren, men først og fremst mennesket, Sigurd Sollien.
Hva har vært årets høydepunkt?
Var det Flandern Rundt ? Hadde gleden der av å turnere Flandern Rundt sammen med Procycling.no eget sykkel orakel, Torgeir Strandberg. Begge like dårlige på tid- og retningsnr, som kulminerte med at vi gikk oss bort i løypa og måtte ha hjelp av belgisk politi og et hyggelig ektepar for å finne igjen stedet det bilen var parkert.
Særs stressende, men for en lykke da vi mot alle odds rakk målgang.
Eller var det VM i Ponferrada da jeg sto ved målseilet og heiet fram Alexander Kristoff, sammen med sykkelpresident, Harald Tiedemand Hansen?
Eller da Sven Erik Bystrøm kom til torget i samme by og ble tatt i mot som en superstjerne etter seieren sin? Flere hundre mennesker reiste seg og applauderte, da han om kvelden inntok byen sammen med sine lagkamerater.
(Bloggen fortsetter under bildet)
Alt dette var supre opplevelser, men det var nok sykkelturen til Paris som tok kaka.
Turen vi syklet gjennom Europa for veledighetslaget Team Rynkeby, for å samle inn penger til forskning mot barnekreft.
135 mil gjennom fem land, på 8 dager. En tur jeg aldri kommer til å glemme, selv om starten på eventyret vi litt traurig;
Jeg er livredd for snork. Kanskje ikke selve lyden, men det å bli liggende å vente på lyden av snork. I natt blir det snorking. Jeg bare vet det. Vi er fire herrer som skal dele lugar.
Danskebåten er godt uti Skagerrak og vi er på vei til København. Der venter første etappe. Nødt til å være uthvilt. Selv om det bare er 10 mil. Trenger restitusjon. Akkurat som Thor.
Klokka er 23.30. Ligger og stirrer i taket. Venter på første lyd. Haugesund er først ut. Han starter med rolige, lange drag. To sekunder på. Fire sekunder av. Jevn, jævlig snorking. Jeg teller. To-fire-to-fire-to Fire.
(Bloggen fortsetter under bildet)
Båten vugger. Kjenner kvalmen kommer. Kikker på klokka. 01.23. Fem og en halv time til stemmen i høyttaleren kommer som julekvelden på kjerringa. Har kjøpt sov i ro på tax-free. Hudfarget sådan. Stygg. Stikker de inn. Hver mann sin ørepropp. Disse burde ikke vært mine. Tyter ut av øra mine. Forbanna møkkapropper.
Takke meg til forsvarets gule. De er som skreddersydd for mine relativt trange øreganger. Matcher skolissene mine gjør de også. 02.57. Prøver og hoste unaturlig høyt. Kanskje Haugesund våkner? Det gjør han ikke. Ikke ennå.
Sovekamerat nr 2 setter nå i gang. Bodø. Han knuser Haugesund. Både i intensitet og styrke. Hurra. 03.42. Bodø snorker såpass at Haugesund våkner. Føles bra. Da er jeg ikke lengre alene. Jeg begynner å banne. Ganske barnslig, men panikken kommer sigende. 05.22.
Dulter borti Bodø.
«Du snorker», sier jeg.
«Du også, mumler Bodø».
«DET gjør jeg ikke», hveser jeg.
» Velkommen til Danmark», sier en vennlig stemme I høyttaleren.
Jeg må ha duppet av mot slutten. Endelig morgen. Solen skinner. Farvannet er smult. Drikker åtte glass ( med juice?) og nyter innseilingen til Kongens by. Livet er lyst. På bildekket står 25 gule sykler og venter på sine ryttere. Jeg tømmer kaffekoppen,tar Haugesund i hånden og lar det stå til.
Fortsettelse neste gang.