Med den fryktede Alto de l’Angliru inkludert som én av elleve
fjelltoppavslutninger, ser årets Vuelta a España ut til å bli en av de mest
krevede utgavene på lang tid.
Når 39 kategoriserte stigninger (hvor tolv er førstekategorier og tre er
spesialkategori) venter rytterne, hersker det liten tvil om at rittdirektør
Javier Guillién nok en gang har komponert en skikkelig lekegrind for de
klatresterke.
Fjorårets utgave var også et treukersritt som passet de klatresterke som hånd
i hanske. Da stakk Alberto Contador (Team Saxo-Tinkoff) av med seieren. Han
stiller ikke i år.
Fra Vicente Trueba – bedre kjent som «Fluen fra Torrelavega» og Tour de
Frances første klatrekonge – til den tragiske Jose Maria Jiménez og den
omdiskuterte Alberto Contador, har Spania fostret en lang rekke gnistrende
fjellgeiter.
Den mest betydningsfulle av dem alle er nok Federico Bahamontes, som slikket
sorbé på fjelltoppene mens han ventet på konkurrentene.
Etter Bahamontes kom Julio Jiménez, den skallete «loppen fra Avila», og Luis
Ocaña som var av de få som kunne trigge nervøsitet hos Eddy Merckx mens han
kjørte i skyggen av den belgiske monarken.
Første dag i fjellene kommer allerede på andre etappe med målgang på
førstekategorien Alto do Monte da Groba, som er elleve kilometer lang og
stiger opp mot 10 prosent på det verste. Klatringen avsluttes 630 meter over
havet og vil brutalt avsløre sammelagtrytterne som har bommet med formen.
Etappe åtte er en ny dag med toppfinish. Alto de Penas Blancas er omgitt av et
nakent, måneaktig landskap og er kanskje vueltaens mest sceniske finale.
Fjellet verste stigningsprosent er på 12,5, og de siste åtte kilometerne
stiger jevnt med drøyt 7 prosent i gjennomsnittlig stigning. Her finnes det
ikke falske flater eller korte partier hvor rytterne kan lure til seg en
pause fra klatringen.
Med henholdsvis 18 og 15 prosent i maksimal stigning er de nevnte fjellene
skreddersydd for ryttertyper som Joaquim Rodríguez og Alejandro Valverde.
I mellomtiden skal også rytterne gjøre unna en 38 kilometer lang individuell
tempoetappe. Den ellevte etappen er ikke en tradisjonell og flat tempo, men
inneholder en tredjekategoristigning og påfølgende utforkjøring.
Det passer klatrerne som misliker temposykkelen som hånd i hanske. Etter den
ellevte etappen er rytterne ferdige med temposykkelen i årets Spania rundt.
Alejandro Valverde vant første gang touren hadde målgang hit i 2011.
Den siste manndomsprøven i Pyreneene avsluttes med etappe 16 til Aramon
Formigal. Denne ujevne stigningen er 15 kilometer lang, og var målgang for
Vuelta a Españas første toppfinish i 1970. Da vant Jose Manuel Fuente, en
annen legendarisk klatrer i spansk sykkelsport.
Men selv om en fortjent hviledag følger etter Pyreneene, er ikke lidelsene
over.
Den store finalen er likevel den 20. etappen.
Angliru dekker bordet for en fantastisk avslutning med 10.2 prosent
gjennomsnittlig stigning over 12.3 kilometer.
Det blir klatrefestens store finale i stigning på opp mot 23,5 prosent.
På denne halsbrekkende stigningen, som har avgjort vueltaen ved flere
anledninger, kan man både tape og vinne minutter i sammendraget.
Dagen etter, 15. september, venter parademarsjen og avslutningen på årets
vuelta. I Madrids gater får spurterne en etterlengtet mulighet.