Det virker lenge siden jeg landet på Korsika. 27 dager for å være eksakt.
Men for en reise det har vært!
Hundreårsjubileet til Tour de France. Ingen bør være tvil om at det er blodig
alvor. Rittarrangøren har slått på stortromma fra start til mål.
Fra turistbrosjyrebildene på Korsika til tidevannsøya Mont Saint-Michel i
Normandie. Innom ikoniske, forlatte Mont Ventoux og videre opp folkestinne
Alpe d’Huez. To ganger!
Og videre fram til den første ankomsten nedover Champs-Élysées på kveldstid i
historien. En flombelyst Arc de Triomphe i horisonten.
TV-høydepunkt på TV-høydepunkt. Smør på flesk. Touren blant tourer. Le Tour.
Arrangørens største hodepine underveis: Hvordan bevare spenningen?
– It’s dead. This tour is dead, sa Paul Kimmage til meg på Ax 3 Domaines.
Da hadde Chris Froome og Richie Porte nettopp slått knockout på hovedfeltet
oppover den første etappen i Pyreneene.
Briten ledet da Tour de France med 1 minutt og 25 sekunder ned til Alejandro
Valverde. Alberto Contador lå nesten to minutter bak.
Dagen etter jublet sykkelentusiastene over en fantastisk etappe mellom Saint
Girons og Bagnères de Bigorre.
Garmin, Movistar, og Saxo-Tinkoff angrep alle Sky-laget med storslegge. Dan
Martin vant etappen, Chris Froome ble isolert og alle friskmeldte rittet på
direkten.
I sammendraget var det lite som skjedde. Vel ble Porte kjørt av sammenlagt,
men ellers endret ikke sammenlagtstillingen seg i det hele tatt.
Froome var fortsatt i suveren ledelse. Faktisk hadde han vist fram mer styrke
alene mot overmakten. Selv uten hjelp maktet han å holde Contador og Nairo
Quintana i ørene.
Det som likevel ble skapt var en stor flenge i låret til Team Sky. Vasilij
Kiryienka havnet nemlig utenfor tidsgrensen og var ute av rittet.
Tre etapper senere kom den andre smellen i Sky-skroget. Edvald Boasson Hagen
tok salto over styret etter å ha kjørt inn i en FDJ-rytter.
På en måte var det bra at Edvald brakk den skulderen.
Med sju mann mot ni hadde Team Sky opparbeidet nok slagside til at noe av
spenningen var gjenopprettet i jubileumsutgaven av Tour de France.
Hva husker du fra 2012-versjonen av rittet? Jeg husker et mekanisk, overlegent
Sky-mannskap.
Christian Kness og Boasson Hagen som bjellesauer. Michael Rogers som
roadcaptain og klatrehjelper i fjellene. Og i tillegg hadde man Porte og
Froome å stole på, inntil Bradley Wiggins skulle cruise den siste biten opp
til toppen.
– Arrangørens mareritt i årets Tour de France må være at tre Sky-ryttere står
på podiet i Paris, ble det fleipet med innledningsvis i rittet.
Selv om det ble sagt med glimt i øyet, er det likevel sant.
Fjorårsutgaven av rittet ble dørgende kjedelig fordi tempoet britene satte opp
fjellene nøytraliserte angrepene fra de andre lagene.
I år manglet touren profiler som Fabian Cancellara, Vincenzo Nibali, Samuel
Sànchez, Tom Boonen og Thor Hushovd.
Likevel ble det skapt nye navn. Movistar og Saxo-Tinkoff var i tillegg
betydelig sterkere. Innimellom bedre enn Sky.
Det gjorde også at Brailsfords utvalgte måtte løsne jerngrepet om feltet, og
det ga oss det mest underholdende rittet på flere år.
Ta etappe 13, for eksempel. Det var den samme dagen Edvald Boasson Hagen satte
kursen hjem mot Norge via Paris.
Belkin Procycling og Omega Pharma-Quick Step laget ragnarok i sidevinden.
Saxo-Tinkoff oppfattet at Froome var sårbar i favorittgruppen og kjørte av
Sky-kapteinen.
Contador og Mollema tok i det minste tid tilbake på sammenlagtlederen, etter
at han og Porte på nytt hadde distansert utfordrerne sine på tempo noen
dager i forveien.
Nå er det ikke sånn at jeg skal framstille årets Tour de France som det mest
fantastiske, spektakulære, spennende og åpne rittet noensinne.
Det har ikke vært det.
Kimmage hadde egentlig rett da han sa at rittet var dødt. Det var over.
Chris Froome har vært den overlegent sterkeste rytteren hele veien, men
spørsmålstegnene i laget hans ga i hvert fall et kjærkommet brudd mot
temalåta fra året i forveien.
Quintana, Rodriguez og Contador forsøkte angrep etter angrep. Om ikke Froome
tettet lukene selv, hadde han en lojal vaktbikkje parat i Richie Porte.
Da Froome selv gikk tom oppover Alpe d’Huez hadde han riktignok Quintana foran
seg i løypa, men han økte likevel forspranget til Contador og Kreuziger.
Saxo-Tinkoff-duoen hadde da gått såpass tom for ideer at de angrep briten
nedover Col de Sarenne. Det er for så vidt friskt å angripe nedover, men når
det er Movistar som kjører inn de to på flatene er det vel så mye kampen om
plassene bak Froome som pågår – ikke kampen om Tour de France-tittelen.
Årets tour vil ikke bli husket for spenningen, men for uforutsigbarheten.
Åpningsetappen var designet for at Mark Cavendish skulle avslutte dag én iført
den gule ledertrøyen. Så sto en buss bom fast på målstreken, målgang ble
flyttet, det gikk en velt i feltet – og vips, så var plutselig Marcel Kittel
etappevinner og bærer av den gule trøyen.
Nairo Quintana er en sammenlagtrytter i emning, men til Tour de France kom han
som et potent våpen for Alejandro Valverde i kampen om plass på podiet i
Paris.
Etter at Valverde havnet i bakevja under sidevindsetappen mot
Saint-Amand-Montrond, var det plutselig han Movistar-laget kjørte for.
Selv om han er god, hadde du likevel forutsett at han skulle bli nummer to, ta
klatre- og ungdomstrøyen i Tour de France-debuten?
Sammen med Edvalds skulderbrudd, skapte Jean-Christophe Péraud det vondeste
øyeblikket mitt i årets tour.
Han var best plasserte franskmann i sammendraget foran bakketempoen i Chorges.
Så bristet han kragebeinet under oppvarmingen.
Likevel startet han etappen, før han veltet, slo den samme skulderen grundig
og satt gråtende igjen på asfalten like ved der familien hans hadde plassert
seg for å heie ham fram.
Mer ubarmhjertig får man det ikke.
Skulle Frankrike da stå igjen uten topp 10-plassering i sammendraget og uten
etappeseier i årets ritt?
Nei da, Perauds lagkompis, Christophe Riblon, vant den spektakulære etappen
opp Alpe d’Huez to dager senere.
Uforutsigbart? Absolutt!
TV-seernes høydepunkter er nok etappen i Pyreneene hvor alle angrep Froome,
etappen der Cannondale kjørte av Mark Cavendish opp en annenkategori og –
Cavendishes «hevn» – da han spurtslo Sagan etter den kaotiske
sidevindsetappen.
Apropos uforutsigbarhet: Eddy Merckx var kongen av nettopp det i løpet av hans
karriere.
Den råsterke belgieren angrep gjerne etter sju-åtte mil på etappene,
og spurtslo sin egen lagkamerat for å vinne både klatrekonkurransen og
sammenlagt i samme ritt.
I 1969 vant han Tour de France med 17 minutter og 54 sekunder ned til Roger
Pingeon. Da hadde det uforutsigbare gått over til det forutsigbare, og den
overlegne Merckx hadde for lengst måtte leve med å bli pepet ut av et
kravstort og forsmådd hjemmepublikum.
Froome har blitt sammenliknet med Merckx fordi han angrep og vant på Mont
Ventoux, iført den gule trøyen.
Jeg håper sammenlikningen stanser der. Ikke minst fordi jeg håper vi får et
renere forbilde enn Merckx på toppen av Tour de France-tronen de neste
årene, men også fordi vi trenger mer uforutsigbarhet.
Quintana og Andrew Talansky vil presse sammenlagtlederen fram mot Paris i de
kommende år, og Marcel Kittel har vist at Mark Cavendishes dager som ukronet
sprintkonge er i ferd med å ebbe ut.
Det er også noe beroligende over at gamle sirkushester som Valverde, Contador
og Andy Schleck ikke får ting til å stemme i dagens sykkelsport.
Jeg gleder meg til neste år allerede!