De siste dagene har vi vært vitne til fantastiske idrettsprestasjoner i
Frankrike. For gode til å være sanne har enkelte hevdet.
I media og på Twitter har debatten om hvorvidt Chris Froome er dopet eller ei
rast, og cyclingnews.com sitt forum brøt sammen raskere enn Oleg Tinkov kan
banne på Twitter. Som forventet vil mange si, jeg er kun delvis enig.
Det er mange grunner til dette, men før jeg går gjennom disse vil jeg ta for
meg hvordan vi oppfatter og resonnerer.
Induktiv tenkning betyr at vi går fra prinsipper til å utvikle et generelt
allmenngyldig prinsipp. Det dukker raskt opp et svar i hjernen fordi den fra
naturen av søker etter enkle forklaringer. Minste motstands vei om du vil.
Det er ikke fordi jeg enkelt forklarer at alle som tror Froome er dopet går
for de enkle løsningene, men det handler om å ha i bakhodet hvordan vi
fungerer psykologisk. Hvis det er slik at vi gjerne hopper til en enkel
konklusjon er sannsynligheten høy for at vi tror på argumenter som synes å
støtte denne, selv om de ikke nødvendigvis er sanne. Dette er kjent fra
psykologien som såkalt "confirmation bias". Sånn, vær klar
over det!
Det viktigste, slik jeg ser det, er at Chris Froome har gjort det eneste
riktige – nemlig å sykle vanvittig bra. Team Sky derimot har gjort to feil.
Den første er at de ansatte Geert Leinders som lege for laget. Leiders har
vært involvert i dopingbefengte lag i en årrekke, sist satt i fokus av
Michael Rasmussen. Dansken beskyldte Leinders for å være hjernen bak
organisert doping på Rabobank for et tiår siden. Dette mener jeg er en
katastrofe for Sky.
Det skal sies at feilansettelser skjer i alle bedrifter, men etter å ha fulgt
sykkelsporten tett i mange år var det klart for meg i 2011 hvilken type
Leinders var. Det burde Dave Brailsford ha visst tilbake i 2011.
Det er viktig å presisere at vi vet ingenting om hvorvidt Froome har benyttet
seg av laglegen, det er ulik praksis på lagene hvor mye og hvem som bruker
legene.
Det andre Team Sky har gjort feil er å "love" å bevise at de
sykler med vann i flaskene og at de vinner rent.
Dave Brailsford sitter nå i knipen å skulle bevise noe som ikke har skjedd,
nemlig fordi Froome ikke har testet positivt. Det er det vi må forholde oss
til.
All verdens watt og VAM fra alle som besitter en kalkulator fører oss
ingensteds hen. Tim Kerrison, som er Head of Performance i Team Sky, sa
nylig til Cyclingtips.com at han gjerne ville offentliggjøre data til
eksperter, men at man måtte være klar over svakhetene ved systemet, blant
annet refererte han til kalibreringen av de ulike watt-målerne, som han
mente var krevende.
Kerrison sier at ingen vet hva som er mulig for mennesker å oppnå fysiologisk.
Watt er et måltall for det du produserer, ikke nødvendigvis om fysiologien
til et menneske. Dette er jeg enig i. Det er dette jeg synes er fascinerende
med sport. Slike begrensninger er i mot det idretten står for, nemlig
utvikling.
Mandag så jeg på pressekonferansen til Sky at Brailsford vurderte å gi tilgang
til en ekspert fra WADA for å "kikke dem i kortene". Jeg har
delte meninger om det.
For det første fordi historien har vist det ikke er noen garanti for noe som
helst uansett. For det andre er det galt å gi en person så utrolig stor
makt. Til sist vil det, uansett hva som blir offentliggjort, bli kritisert.
Sirkelen er rund.
Søndag hadde jeg en diskusjon med Neal Rogers, redaktør for Velonews, angående
hva journalister kan gjøre for å være 100 prosent sikker på at noen ikke
doper seg. Ubegrenset tilgang til biler, hoteller, hus, kjøleskap og bad vil
kunne hjelpe skrev han. Det var en annen måte å si "at det
ikke er mulig å vite med sikkerhet" på.
Hva om vi har vært vitne til en av tidenes idrettsprestasjoner uten å
anerkjenne den som nettopp det? Hva vet vi "vanlige" om hvilke
forberedelser Chris Froome har hatt de siste årene, hvordan han har trent,
hvordan han trente før han kom til Sky, hvordan han har spist, rekognosert
løypene og hvordan han er mentalt?
Og Ikke minst, hva vet vi om konkurrentene?
Svaret er ganske enkelt svært lite. Vi vet hvordan de enkelte har prestert
tidligere, og hvordan de har prestert i år. Vi vet hva vi så på Mont Ventoux
på søndag: en gjennomtrent idrettsmann slo sin nærmeste konkurrent med 29
sekunder etter 242 kilometer.
Tidsavstanden er ikke stor sammenlignet med andre utholdenhetsidretter, for
eksempelv langrenn. Å sammenligne med andre idretter er ikke rettferdige av
flere årsaker, men utfra et statistisk perspektiv synes jeg det er
interessant. Nok et eksempel på at tall er hva man gjør det til selv.
Den gule trøya må tåle flere spørsmål enn andre om doping i sykkelsporten. Med
tanke på sykkelsportens historie er det naturlig.
Likevel begynner jeg å bli lei at alle som ikler seg det gule statussymbolet
plutselig skal "ta ansvar" og ta et oppgjør med dopingen i
sykkelsporten de siste 20-30 årene.
Dette er spørsmål som Froome har snakket om i flere år. Hans standpunkt har
ikke endret seg. Dette kan alle se med et enkelt søk på Google. Jeg mener
det er forutsigbart, ulogisk og det gir for meg liten mening å spørre om
dette hver eneste dag.
Det er like logisk og naturlig som om journalister skal "ta ansvar"
og et "oppgjør" med pressedekningen av sykling de siste 20-30
årene, som enkelte i etterkant har skjønt hadde svakheter.
Ikke bare én gang, men hver dag i tre uker, fordi det blir jo aldri godt nok.
Kanskje skal journalister også "ta ansvar" og et "oppgjør"
med sin egen yrkesgruppes behandling av Walsh og Kimmage? Eksemplene jeg har
listet opp her er selvfølgelig i en helt annen liga enn svindel som doping.
De er slik sett tatt ut av sammenhengen, men logikken i resonnementet er den
samme.
Tilbake til Froome og kritikken mot ham. Jeg synes kritikken mot ham har vært
ubalansert og unyansert, basert på tall og faktorer som ikke er nøyaktige og
vanskelige å måle.
Variablene er for store og de ilegges for mye vekt. Tall er uansett bare et
uttrykk for noe. Watt er i denne sammenhengen ikke bevis for noe som helst.
Sportslige prestasjoner er relative fordi man konkurrerer mot andre
mennesker, og noen må være best.
Toppidretten innehar så mange detaljer og ufattelig mange små marginer.
Bommer du med én prosent av væskeinntaket kan det ha enorme konsekvenser før
en klatreetappe. Har du gått litt for fort ned i vekt før rittet kan det ha
samme effekt. Det er så mange faktorer i toppidrett generelt og sykling
spesielt som vi ikke har tilgang til eller kontroll over.
Jeg forholder meg ganske enkelt til at Froome ikke har blitt tatt. Jeg velger
å glede meg over en fantastisk idrettsprestasjon inntil det motsatte er
bevist, på lik linje som jeg fryder meg når Bjørgen eller Northug knuser
sine konkurrenter.