Det bør være med stor forsiktighet at etiketten «klassiker» klistres på et
ritt som bare er 47 år gammelt, og som attpåtil bærer navn etter en sponsor.
Det som imidlertid er helt sikkert er at Amstel Gold Race, med sin helt unike
og feststemte atmosfære, markerer starten på den prestisjetunge
Ardenner-uken, idet brutal flamsk brostein byttes ut med kuperte, grønne
åser i Vallonia og Limburg.
Rittet er like mye en test av nerver som det er av styrke. De kronglete og
tekniske veiene i Nederlands sørlige hjørne betyr at rytterne må være like
mye på vakt som de er på brosteinen lengre nord og vest.
Den 251 kilometer lange ruten fra Maastricht til Valkenburg er dekorert med
intet mindre enn 34 bratte stigninger, og med inspirasjon fra fjorårets VM
har arrangørene valgt å legge mållinjen 1.8 kilometer fra toppen av Cauberg,
som skal klatres hele fire ganger.
Den nye posisjonen til tross, Cauberg blir sannsynligvis det vanlige
«offerstedet» i Amstel-løypa. Her stiger det tolv prosent på det verste og
det var her Philippe Gilbert sikret seg regnbuetekstilet under VM i
Valkenburg sist september.
U23-utgaven endte imidlertid i en massespurt. Hvilket levner et lite håp for
de som ikke holder helt følge på den ikoniske, 1200 meter lange hellingen.
Amstel Gold Race er yngstemann av Ardenner-troikaen, og selv om mange
nederlandske storheter har stått øverst på pallen opp gjennom årene, har
ingen åpenbar hjemmebanefordel vært gjeldende i senere tid. Erik Dekker i
2001 er sist gang en hjemmehelt gikk til topps i «ølrittet».
Norske ryttere har ennå til gode å legge igjen et skikkelig hjulspor i Amstel.
Selv om Lars Petter Nordhaug var i ferd med å gjøre noe stort i 2012, står
fortsatt Dag Otto Lauritzens sjuendeplass fra 1988 som beste norske
notering.