Mandag satt alle norske sykkelfans med en klump i halsen, da Alexander
Kristoff lå ubevegelig på bakken.
Nordmannen hadde gått på en stjernesmell, men klarte likevel å reise seg og
komme til mål på den første etappen i Paris-Nice.
Tirsdag satt Kristoff seg på sykkelen igjen, denne gangen for den andre
etappen av det franske rittet. Og mange ville kanskje tro at
Katjusja-rytteren bare skulle trille gjennom med feltet. Men den gang ei.
– Det gikk bedre enn fryktet. Jeg følte meg ikke helt konge, og hadde litt
stive bein. I tillegg har jeg en del blåmerker på rumpe og rygg. Men det
gikk veldig rolig i dag, og det var flaks. Det ble jo så vidt kjørt
sykkelritt, og da satt jeg greit med, beretter Stavanger-syklisten.
På slutten var det muligens noen som øynet seier for nordmannen, men det ble
for tungt opp den slake motbakken i Cérilly.
– Jeg følte meg grei, og klarte å posisjonere meg bra. Men jeg manglet litt
bein på slutten. Jeg fikk jo et kjempeopptrekk av Petacchi, men ble veldig
stiv, og det var nok på grunn av velten i går.
– I dag merket jeg tidlig at jeg ikke kom til å vinne, så da syklet jeg ned
til bilen og sa at noen andre kunne prøve seg hvis de ville det, og at det
ikke var noe vits i å hjelpe meg. Men på slutten fikk jeg likevel god hjelp
av Florencio.
Tilbake til mandag. Da lå Kristoff på bakken i flere minutter, før han til
slutt klarte å reise seg. I mål var han desidert sist, over 17 minutter bak
feltet. Ett døgn senere velger han likevel å kaste seg med i spurten, hvor
rytterne holder hastigheter godt over 50 kilometer i timen. Galskap, vil
enkelte hevde. Så hva er det som får en syklist til å gjøre akkurat dette?
– Det klikker vel litt i hodet. Med fem kilometer igjen kjenner jeg ikke
lenger at jeg har vondt.
Onsdag ventet den hittil tøffeste etappen i Paris-Nice. Da venter to
3.kategoristigninger og en 2.kategoristigning på de 171 kilometerne til
Brioude.