Michael Rasmussen nektet å svare på spørsmål fra pressekorpset etter at han
kom med sin dopinginnrømmelse torsdag.
Nå har dansken gitt et eksklusivt intervju til sporten.dk, hvor han utdyper en
rekke forhold rundt egen dopingbruk.
Intevjuet gjør det relativt klart at innrømmelsen ikke kom frivillig. Dansken
var presset opp i et hjørne og så ingen annen mulighet.
– Jeg så godt hvilken vei dette gikk. Hver gange en ny rytter sa noe, var jeg
den første journalistene ringte til. Så nå var tiden kommet, sier Michael
Rasmussen til sporten.dk.
I rapporten som til slutt felte selveste Lance Armstrong er det en rekke
ryttere og andre personer som er nevnt ved navn. Andre er også anonymisert
med en svart strek og gitt et nummer.
Dette var tilfellet for Rasmussen, og det var tilfelle for Steffen Kjærgaard.
– Jeg vet også at de svarte strekene blir borte en gang. Det var en av mange
årsaker til at jeg fortalte det hele.
Dansken har inngått en avtale med antidopingmyndighetene, som gjør at han
slipper å få en livstidsutestengelse.
– Jeg skal fortelle alt jeg vet, sier Rasmussen om avtalen.
I avtalen ligger det også klart at han ikke kan snakke offentlig om andre
personer som var involvert på nåværende tidspunkt. Men det kan meget vel
komme for en dag ved en senere anledning.
Året etter startet han sitt eget lag, Christina Watches, og da konkurrerte han
for første gang uten doping siden 90-tallet.
– Jeg valgte å stoppe da jeg innså at jeg aldri kom til å konkurrere på
toppnivå igjen. Da det gikk opp for meg at det ikke var flere store
etapperitt for meg, sier Rasmussen.
Samtidig medgir han at han hadde valget om å sykle rent tidligere i karrieren,
men at det aldri var noe reelt alternativ på grunn av egne ambisjoner.
– Jeg kunne kjørt rent, men da kunne jeg ikke kjørt om de seirene jeg ønsket.
Rasmussen mener skandalen fungerte stikk motsatt, nærmest som en
reklamekampanje for doping.
Skandalen var én av to hovedårsaker til danskens dopingmisbruk.
– Det henger sammen med to ting. Festina-skandalen i 1998 var nærmest en
reklame for doping, slik jeg så det. Alle visste plutselig hva EPO var. Også
en masse sykkelryttere. Doping spredte seg fra å være noe man gjorde i det
profesjonelle feltet, til at alle gjorde det. Jeg begynte sommeren 1998. Det
var en stor bekreftelse på min mistanke om hva som skjedde i feltet. Den
andre grunnen var internett. Plutselig var informasjonen tilgjengelig.
Deretter var det to klikk med musen, og man fikk vite hvordan man gjorde
ditt og datt.
– For meg ble dopingen en del av hverdagen. Hvor galt det enn er, å stappe
medisinske produkter i meg, så var det noe jeg følte jeg måtte gjøre. Jeg
har hele tiden visst at jeg gjorde noe galt, men følelsen var ikke til
stede. Jeg visste godt at det var galt da jeg tok EPO ut av kjøleskapet og
stakk meg i armen. Det var ikke derfor jeg ble sykkelrytter. Det er ikke neo
man har lyst til, å stikke seg selv med nåler.