Det har blitt skrevet side opp og side ned om Bradley Wiggins’ triumf i årets
Tour de France.
Eventyret om den ølglade briten som ble forlatt av sin alkoholiserte far i
barndommen, som har overvunnet så mange hindringer og til slutt gikk til
topps i verdens mest prestisjefulle sykkelkonkurranse.
Tidligere denne uken kom det ut en dokumentarfilm om britens vei til Tour de
France, hans utfordringer underveis i rittet og hvordan han taklet tiden
rett etter triumfen.
Med tittelen «Bradley Wiggins A Year in Yellow”, får man et innblikk I hva som
kreves for å nå til topps i Tour de France.
– Hvilken Bradley? Syklisten eller personen? Som person er han elskverdig,
trygg, tålmodig. Jeg kunne ønske jeg hadde han slik hele tiden, men så har
vi også syklisten Bradley.
– Han er skikkelig…egoistisk. Som et tog som ikke bryr seg om hva det kjører
gjennom. Det er ikke fordi han er et dårlig menneske, men fordi han er så
fokusert at han ikke ser noe annet enn veien foran seg, sier hun i
dokumentaren.
Filmen tar også for seg de skjebnesvangre sekundene på etappen til La
Toussuire, hvor Chris Froome angriper så hardt at han parkerer lagkaptein
Wiggins.
– Froomie, jeg håper virkelig du fikk OK-signalet av Bradley til å gjøre det,
sier sportsdirektør Sean Yates over radiosambandet, før han følger opp.
– Froomie, Bradley er i trøbbel!
Dermed forvandles Bradley Wiggins’ tilværelse. Fra kun å være kjent i
sykkelkretsen er han plutselig blitt allemannseie.
Tempogullet i OL på hjemmebane gjør ikke mannen mindre populær. Men forandrer
det han, eller forblir han den samme gamle Wiggins?
– Nå går du vel ikke bort og bytter ut meg mot en supermodell, spurte min kone
meg, avslører Wiggins mot slutten av filmen, og understreker at en slik
person blir han aldri.