En fersk spørreundersøkelse, utført av Toluna-instituttet for nettstedet
sports.fr, viser at den franske befolkningen ikke har mistet interesse for
Tour de France. På tross av mye negativ omtale etter avsløringen av US
Postals organiserte dopingjuks – det mest sofistikerte dopingprogrammet
sportsverdenen har sett – sier bare 6.5 prosent av de spurte at de dropper å
følge med på neste års tour, den utgaven hundrede i rekken.
Seertallene fra Storbritannia er også hyggelig lesning for markedsavdelingen i
ASO, arrangøren av Tour de France. I følge den britiske avisen The Guardian
satte ITV1 sin livedekning (i samsending med ITV4) nye rekorder og hele 3.6
millioner briter fulgte Bradley Wiggins triumfferd på Champs-Elysées på
tourens siste dag. I gjennomsnitt benket 1.1 millioner seere seg foran ITV1
sine daglige livesendinger.
De franske seertallene gikk derimot ned i 2012 sammenliknet med i fjor, melder
den franske sportsavisen L’Equipe. 3.4 millioner franskmenn fulgte touren
daglig. Det er 20 prosent mindre enn i fjor, da Thomas Voeckler kjempet
heroisk i gul trøye til langt inn i siste og avgjørende uke. Likevel ble det
satt ny seerrekord i år. Etappe 14 – fra Limoux til Foix – ble på det meste
fulgt av 5.4 millioner seere.
For få ting skremmer sportsarrangører mer enn når en ikonisk figur blir revet
ned og avslørt som juksemaker. Det skjedde med Lance Armstrong, mannen som
med sin uvirkelige historie og overmenneskelige prestasjoner løftet
produktet Tour de France til nye høyder. Men selv om texaneren nå fremstår
like troverdighet som profesjonell wrestling, vil Tour de France
-paradoksalt nok – fortsette å begeistre millioner av sykkelinteresserte
fans hver sommer.
At Tour de France blomstrer ufortrødent videre, mens andre deler av sporten
lider under et sviktende image, må vel bety at rittets appell eksiterer i en
viss grad uavhengig av hvor mye dopingsnusk som kommer til overflaten. At så
lenge det har vært en Tour de France, har også doping funnet sted, vil
underbygge den påstanden.
– Jeg tror populariteten vedvarer fordi det er så mye som fascinerer med
sykkelsporten. Det er ikke rytterne som skaper sporten eller Tour de France.
Det er sporten og touren som skaper rytterne. Det spiller ikke så stor rolle hvem de er og hva de har gjort, sier Kaggestad.
– De er uansett landeveiens riddere og tapre krigere som kjemper seg over vanvittige
løyper og distanser i periodevis vill fart og med en utrolig dramatikk. Dopingen
er en del av dramaet.
– Ingvar Ambjørnsen er for eksempel en av de som opplever sportens mørkere
sider som fascinerende. Hvem lar seg friste til å bedra sine kollegaer og
publikum? De er sportens sorte får, men like fullt et interessant aspekt for
mange.
Doping har faktisk vært en del av dramaet hele tiden. Før 1914 drakk rytterne
store mengder alkohol. Ikke et klassisk prestasjonsfremmende middel, men det
gav en illusjon av velvære på den uendelige rundreisen fra Paris til Paris.
I mellomkrigstiden var kokain preparatet å fortrekke. Henri Pelissier, som
vant touren i 1923, beskrev sorgløst innholdet i lommene sine: for dundrende
migrene tok han aspirin, med kloroform behandlet han sine verkende knær,
mens kokain simpelthen holdt han våken.
Etter 1945 gjorde amfetamin sitt inntog i sykkelfeltet. Italienerne kalte det
«la bomba» fordi amerikanske bombeflypiloter brukte amfetamin for å holde
seg våkne på lange oppdrag under den annen verdenskrig. Doping ble en
institusjonalisert del av den profesjonelle syklistens hverdag, ansporet av
en stadig mer krevende sport.
Enhver ung syklist lærte om det i en slags frimurer initiering, og den dag i
dag kan vi bare gjette hvor mange som faktisk var modige nok til å holde seg
unna. Storhetene Jacques Anquetil og Fausto Coppi, begge ubestridte
tour-legender, snakket åpenlyst om sitt dopingbruk. I en TV-debatt med en
fransk minister, kort tid etter sin femte og siste Tour de France-seier, sa
Anquetil at det er både idiotisk og hyklerisk å tro at man vinner touren
bare ved hjelp av mineralvann.
Bare da det var strengt nødvendig benyttet Coppi seg av «la bomba». Dessverre
var det nesten hele tiden. Tom Simpson, som så tragisk døde på fjellsiden av
Mont Ventoux, pleide å si: «hvis ti stykker dreper meg, tar jeg ni». Britens
satiriske kommentar gjenspeiler en ukultur vokst ut av opportunisme,
nødvendighet og ufallende lederskap. Armstrong er et produkt av den samme
ukulturen. Men tidene har forandret seg.
– Nå tror jeg avsløringer gjør at det forventes et renere felt. Mange ser
kanskje på avsløringer og dopingsaker som et oppgjør med det som er
urettferdig og at det danner et bilde av de virkelige heltene slik at de
skinner bare enda mer.