– Hjemme, når man sitter og ser ritt på TV, kan man kanskje tenke at det er
langt igjen til mål når TV-bildene kommer igjennom. Nå kjente jeg at jeg var
sliten allerede, da kameraene ble skrudd på, sier Vegard Stake Laengen til
procycling.no om debuten i Liège-Bastogne-Liège.
23-åringen er allerede tilbake i Asker etter 95.-plassen i debuten i det som
kanskje er den aller tøffeste klassikeren.
Luftveiene er småsåre, og det verker i bein og øvrige lemmer.
– Det er et av de hardeste løpene jeg har kjørt, innrømmer han.
– I fjor trodde jeg nok ikke at disse løpene skulle være så harde. Et
WorldTour- og endagsritt hvor alle de beste rytterne er i toppform; det er
ganske stor forskjell fra 2.1-rittene jeg kjørte med Joker Merida i
Frankrike. Det ser så enkelt ut på TV, men når de tråkker til med
hjelperyttere og alt foran, er det ikke enkelt å henge med.
Stake Laengen innrømmer at tanken streifet hodet hans også, idet kalde
regnskurer og seks varmegrader var «belønningen» som ventet rytterne på vei
inn mot La Redoute og finalen.
– Før La Redoute vurderte jeg også om jeg skulle kle på meg lange ermer og
regnjakke, men jeg slo det fra meg ettersom følgebilen vår lå på 25.-plass i
kortesjen.
– Jeg tenkte litt på det. Det var kaldt og tungt i perioder. Men jeg ville
gjerne fullføre også, derfor siktet jeg meg inn mot gruppettoen (en større
gruppe som faller av foran de siste bakkene, vår anm.). Det hadde nok vært
enklere å stå av om man hadde sittet igjen alene. Jeg ville gjerne se hele
løypa, kjenne på distansen og vite hvor tungt det var mot slutten. Det hadde
vært lettvint å stå av når massører og andre følgebiler vil ha deg inn i
varmen, men jeg tror det var lurt å gjennomføre for min egen del, svarer
han.
Det er stort sett bare spesielle ryttere som Edvald Boasson Hagen og Peter
Sagan som er i stand til å ta nivået i første forsøk – men også slike
ryttere sliter jo.
Teejay Van Garderen satte opp et voldsomt tempo for lagkaptein Philippe
Gilbert på vei inn i La Redoute.
Over toppen hadde hovedfeltet sprukket opp i tre fraksjoner, og var man ikke
blant de 30-35 rytterne som lå i første gruppe der, var man i realiteten ute
av seierskampen.
– Det skjedde like før bakkene startet. Når hovedfeltet kjører inn i bakkene i
60-70 kilometer i timen, bruker man mye krefter på å komme seg opp igjen.
Man havner langt bak i køen, og må passere alle bilene.
– Helt klart. Jeg setter veldig pris på å få sjansen til å kjøre WT-ritt. Det
er viktig å se hvor de beste rytterne står. Samtidig skal det blir greit å
kjøre noen kategori 1-løp i Frankrike, også. Der får man i hvert fall være
med å kjøre litt, og ikke føle seg så dårlig.
– Da jeg begynte å bite tennene sammen mot slutten der, sa Lars Petter til
meg: – Dette er noe annet enn å kjøre norgescup. Han hadde jo rett i det,
flirer Stake Laengen.
– Man får litt sjokk når man tenker over hvor høyt nivået er, og hvor mye
fortere man må kjøre. Samtidig har jeg aldri vært noe supertalent. Jeg har
trent mye og vært tålmodig.
– Jeg husker jeg fikk bakoversveis da jeg kjørte i norgescupen som junior,
også. Jeg falt av i bakker, og det som var – og tenkte at nivået var
«uendelig høyt». Det finnes supertalenter som kommer inn og vinner med en
gang, men jeg har alltid gått den lange veien. Jeg tror det er bra at jeg
har kommet meg inn på et prokontientalt lag. Hadde jeg fortsatt vært på et
kontinentallag, hadde veien vært veldig lang, sier han oppriktig.
Stake Laengens sesong fortsetter nå med Tour de Gila i New Mexico (2.-6 mai),
Rogaland Grand Prix (13. mai), Glava Tour (16.-20. mai) og to mindre
endagsløp i Frankrike.