Enkelte norske sykkelentusiaster kan føle en slags tomhet når støvet legger
seg etter Paris-Roubaix.
I år den følelsen totalt malplassert!
Med rytternes inntog til de mer kuperte Ardennene våkner andre ryttertyper til
live. Rittene vi snakker om er selvsagt Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne
og Liège-Bastogne-Liège.
– Det stilles helt andre krav for å vinne her enn i Sanremo, Flandern rundt
eller Paris-Roubaix. I Ardennene kryper sammenlagtguttene fram igjen: Cadel
Evans eller Vincenzo Nibali kan like gjerne vinne her som Philippe Gilbert.
Rytterne som gjør det bra her, vil ofte være med å prege Giro d’Italia og
Tour de France senere i sesongen, sier Dag Erik Pedersen til procycling.no.
For 26 år siden ble Pedersen selv nummer tre i Liège. Som aktiv rytter var det
disse rittene som sto hans hjerte nærmest på den innholdsrike
sykkelkalenderen.
– Det er jo bare å ta en kikk på sykkelhistorien, så ser man hvor viktige
disse rittene har vært. Jeg har alltid syntes at disse rittene har vært de
mest spennende. Det hadde også med å gjøre at de passet meg som rytter. Jeg
gledet meg hvert eneste år til å kjøre Flèche og Liège, sier Pedersen til
procycling.no.
Rittet foregår i den sørlige delen av Limburg-provinsen i Nederland. Det samme
området som arrangerer Sykkel-VM i september.
Siden 2003 har målgang for rittet blitt lagt til toppen av Cauberg i
Valkenburg. Bakken er 1200 meter lang og stiger på det meste 12 prosent.
Tom Boonen vant den gule ledertrøyen her under 2006-versjonen av Tour de
France, og Paris-Roubaix-vinneren vurderte lenge å vende tilbake i år – men
tanke på høstens mesterskap.
Selve rittet oppleves fort svært kaotisk dersom man ikke er godt kjent i på de
lokale veiene og åskammene.
– Det er et skikkelig Rock & Roll-løp. Man er helt nødt til å ligge i
fremste rekke, ellers aner man ikke hva man holder på med. Det er som et
fryktelig langt gateritt med 90 graders svinger, fortauskanter, og bakker
man kjører opp og ned, på kryss og tvers av hele tiden. Så skal det hele
avgjøres oppover Cauberg, forteller NRK-profilen.
Inneklemt mellom Amstel Gold Race og Liège-Bastogne-Liège, er La Flèche
Wallonne plassert.
Tradisjonelt sett er dette sett på som det minste av de tre.
Det 199,5 kilometer lange rittet starter i Charleroi og avsluttes på toppen av
Mur de Huy.
Både Vegard Stake Laengen (Team Type 1) og Nordhaug starter rittet. Sistnevnte
passer ekstremt godt til avslutningen, og kan sikte seg inn mot en topp
10-plassering – så fremt han ikke blir satt til å jobbe for Rigoberto Uran
underveis.
– Flèche Wallonne er det korteste av disse tre rittene, og er i underkant av
200 kilometer langt. Som i Amstel skal det avgjøres oppover en bakke (Mur de
Huy), og det gjør det nok enklere for en rytter som Lars Petter Nordhaug å
treffe i avslutningen.
Liège-Bastogne-Liège, eller La Doyenne (den eldste), ble syklet for første
gang i 1892. Den gangen var det et amatørritt. I dag regnes det som et av de
fem monumentene innenfor sykkelsporten.
Rittet er 255,5 kilometer langt. Det starter med relativt greie 95 kilometer
mellom Liège og Bastogne. Hjemturen er langt verre.
Rytterne kjører Ardennene på kryss og tvers over 160 kilometer, og skal blant
annet over Côte de Stockeu (1 kilometer, 12,2 prosent), Haute-Levée (3,6 km,
5,6 prosent), Côte de la Redoute (2 km, 8,8 prosent) og Saint-Nicolas (1,2
km, 8,3 prosent).
– Fra La Redoute – etter 22 mils sykling – det er sannhetens øyeblikk, altså.
Når du skal kjøre inn derfra med full pedal; det er så vidt man kommer seg
til mål. De siste milene er utrolig tunge, og det er kun de aller beste som
orker å henge med helt inn i finalen av rittet.
Totalt skal rytterne over ti kategoriserte stigninger, og de er like bratte –
men gjerne også lengre enn bakkene rytterne møter i Amstel Gold Race og La
Flèche Wallonne. Oppover Cote de Saint Roch Houffalize venter et vanvittig
folkeliv langs den svært trange passasjen.
– Dette er ikke til forkleinelse for de to andre, for Amstel og Flèche er
tøffe løp det, også, men Liège-Bastogne-Liège er særdeles mye hardere å
sykle, mener Pedersen.
Pedersen ankom målbyen sammen med Adri van der Poel, Moreno Argentin og Claude
Criquielion.
Det var snøvær og regn i lufta den dagen, noe som ikke er uvanlig på denne
tiden av året. Det spesielle var at en 26-åring fra Vestfold etter 255
kilometer skulle kjempe om seieren i et av sykkelmonumentene.
– Jeg kjørte meg opp solo. Van der Poel gikk av gårde før La Redoute. Argentin
og Criquielion lå imellom, og jeg satt i en gruppe på 8-10 mann med blant
andre Bernhard Hinault, Greg LeMond, Joop Zoetemelk (i verdensmestertrøya)
og Sean Kelly. Jeg kikket på dem, og tenkte: Faen, skal ingen av dem gjøre
noe? Jeg tar det selv, forteller han.
– Jeg følte jeg var omtrent like sterk som Argentin og van der Poel i spurten,
men fryktet at jeg ville spurte om andreplassen, hvis Criquielion fikk gå.
– Inn på oppløpet var jeg i ferd med å slippe meg tilbake, da Argentin åpnet
spurten. Jeg følte at jeg ventet, og ventet og ventet. Det var en fatal
feil. Tre meter etter målstreken, var jeg forbi dem – men jeg startet
spurten for seint. Det er det store marerittet mitt, samtidig som det er et
sterkt minne. Det var den dagen i sykkelkarrieren min, hvor alt egentlig
fungerte. Jeg kunne syklet enda lenger, da jeg først hadde kommet i mål,
forteller han.
Dag Erik Pedersen lover at i hvert fall han skal benke seg foran TV-skjermen:
– For første gang på mange år har vi to – 2 – nordmenn som kan være med og
hevde seg i disse løpene. Det er jo et knalltøft utgangspunkt.
– Lars Petter har kjørt på seg mye selvtillit og har vokst mye denne våren.
Seier på Mallorca, fulgt opp av strålende innsats i Critérium
International og Baskerland. Den store utfordringen hans blir å spise og
drikke nok underveis, og ha is i magen. Han må tørre å sitte med blant de
aller beste rytterne, for når det smeller er det kun 15-25 ryttere igjen.
Dersom Lars Petter sitter der da, er det ingenting i veien for at han kan
klare en topp 5-plassering, forteller han.
– Edvald viste under Paris-Roubaix at når det først stopper opp med tre mil
igjen til mål, så stopper det opp. Da hjelper det ikke om man er talent
eller om man heter Edvald Boasson Hagen. Han må også ligge framme og kjøre
billig. Han trenger masse energi den siste timen. Der er der mannfolkene
står fram, og juniorene faller av, avslutter Dag Erik Pedersen.