En monumentvinner. Fire debutanter. Søndag ruller fem norske ryttere ned fra startrampen i Conflans-Sainte-Honorine. Der elvene Oise og Seine møtes tre mil vest for den franske hovedstaden, starter også Paris-Nice med en seks kilometer lang prolog.
Alexander Kristoff (Katusha) håper å hevde seg i spurtene. Ved hans side denne gang er Sven Erik Bystrøm, som får sin debut i åttedagers rittet. Det gjør også Vegard Stake Laengen for IAM Cycling.
Litt mer spesielt må det være for FDJ-rytterne Daniel Hoelgaard og Odd Christian Eiking. Som neoproffer har de gjort seg fortjent til en plass i troppen til franske FDJ, for hvilket Paris-Nice er et viktig mål tidlig i sesongen.
Med en blanding av beven og optimisme tar de fatt på sitt første WorldTour etapperitt. Blant navn som Contador, Kittel og Kristoff får de sin skikkelige ilddåp på sportens høyeste nivå.
Dette skjer 28 år etter at en annen norsk duo debuterte i «Rittet mot solen» – også de for et fransk lag, også de som neoproffer. I sin første sesong med Z-Peugeot gjorde Atle Kvålsvoll og Olaf Lurvik seg fortjent til en startplass i Paris-Nice. Dog på noe eiendommelig vis.
– Jeg husker uttaket til løpet. Det var ganske spesielt syntes vi, sier Kvålsvoll mens han husker tilbake til 1988-sesongen.
Før sesongstart samlet Roger Legeay troppene utenfor Draguignan i Sør-Frankrike. Kvålsvoll og Lurvik gjorde seg klar til en «fransk langtur» på 20 mil i forholdsvis raskt tempo, før Legeay nedla følgende dekret:
– Vi fikk vite at de sju første opp siste bakke skulle bli tatt ut til Paris-Nice. Olaf ble nummer fire, og jeg nummer fem eller seks, og dermed var vi begge med, erindrer trønderen.
Både Kvålsvoll og Lurvik nådde frem til Nice. Z-laget lykkes dessuten med å plassere Ronan Pensec som andremann sammenlagt, bak Sean Kelly som tok sin sjuende og siste sammenlagtseier.
– Det var hardt og mye jobbing. Paris-Nice er et veldig viktig ritt for alle franske lag. Så de norske får nok en del å gjøre. Klart det blir tøft, sier Kvålsvoll, som ble 9.mann sammenlagt to år etter.
(Artikkelen fortsetter under laget)
RITTET MOT SOLEN: Kvålsvoll, LeMond og resten Z-laget under lagtempoen i Paris-Nice i 1991. (Foto: LeMond Bikes Archives)
– Trengte ekstra gir
Tøft ble det også for Bo André Namtvedt og Torjus Larsen. Som ferske neoproffer syklet de Paris-Nice i 1989 for belgiske ADR.
– Jeg husker det som en skikkelig nesestyver. Vi var litt optimistiske etter en fin start på sesongen. Men nivået i Paris-Nice var noen helt annet. Jeg var jo bare 22 år og veldig urutinert, sier Namtvedt 27 år etter debuten.
– Jeg gjorde bra debutritt i Frankrike og Valencia. Der fikk jeg noen fine resultater i forkant. Og så kom Paris-Nice. Bang! Her trengte man plutselig ett ekstra gir, som vi kanskje ikke hadde.
Larsen og Namtvedt opplevde snø på de første etappene, flere fjell over tusen meter og en Kvålsvoll som måtte kaste inn håndkle på etappen som endte på Mont Faron.
Dårlig vær er ikke en særsjeldenhet i Paris-Nice. Neoproffen Dag Otto Lauritzen pådro seg bronkitt etter bare to dager i sin debut i 1985. Da hadde han attpåtil dratt fra en fødeklar kone og en ulevert selvangivelse.
– Det verste var at Ellen fødte ti timer etter at jeg dro, og at jeg ikke turte si til laget at jeg ville være med på fødselen, sier Lauritzen.
Årets Paris-Nice-rute besøker Mont Ventoux tidlig på etappe fem, som går opp til Chalet Reynard, seks kilometer fra toppen av «Giganten i Provence». Det samme skjedde også da Lauritzen fikk sin debut for 31 år siden med Peugeot-laget.
– Sean Yates og Allan Peiper sa at jeg ikke måtte være redd. De skulle vente på meg på toppen. Men det var jo jeg som klatrer fra dem.
– Men Paris-Nice var hardere enn Tour de Méditerranéenne og Besseges. Der kunne man sitte å snakke sammen de første timene i rolig tempo. Det var oppkjøringsritt. Mens i Paris-Nice var de fleste i mye bedre form. Sånn er det jo ikke lenger, sier Lauritzen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
TALENT TRIO: Etter seier i sitt andre ritt som proff ble Dag Otto Lauritzen (midten) sent til Paris-Nice. Her avbildet Jaanus Kuum og Dag Erik Pedersen. Foto: B Sigurdsøn.
ADR-rytter Larsen husker også Paris-Nice som et skikkelig taktomslag fra sesonginnledningen.
– Den gangen var vi jo ikke så opplyste om hva rittene gikk ut på. Vi hadde ikke internett og ingen ritt gikk på fjernsyn, sier Larsen.
– Vi gikk til det som om det var et kermissritt. Men det var altså full trøkk, husker bergenseren – som har tatt vare på resultatlistene fra debut-rittet i 89.
Både Namtvedt og Larsen kom frem til Nice for å se solen skinne og etapperittmaskingen Miguel Indurain vinne. Men den tradisjonsrike bakketempoen på Col d’Eze fikk de ikke oppleve. Dog hadde de ikke planlagt å gjøre det heller.
– Vi lot oss ryke på limiten på morgen-etappen før Col d’Eze. Bare de 60 beste fikk sykle tempoen, derfor slapp vi oss ned i sammendraget. Hvis ikke hadde vi ikke rukket et direktefly hjem til Norge. Vi ville hjem, sier Larsen.
Spent på Eiking
Namtvedt utelukker ikke at de norske debutantene får et mindre brutalt møte med WorldTour-nivået i Paris-Nice enn de hadde.
– Min tid var jo begynnelse på slutten på en måte. EPO kom kanskje senere, men nivået var veldig høyt, sier askøyværingen Namtvedt – som ikke overraskende har stor tro på askøyværingen Eiking.
Det samme har Larsen.
– Han er en meget spennende ryttertype. En sånn type Norge trenger flere av, sier Larsen – som får støtte av trønderen Kvålsvoll.
– Det blir helt sikkert ganske tøft. Ofte er det en del sidevind på de første etappene og terrenget blir tøffere jo lenger sør man kommer, sier Kvålsvoll – som tror det blir interessant å følge den talentfulle Eiking.
– Hoelgaard får nok en rolle i opptrekket (til Arnaud Démare). Der vet man aldri hvor mye man får gjort. Det blir nok et par knepp opp i nivå for både han og Eiking. Men Eiking har overrasket meg litt. Han er kjapt ute og har virkelig imponert. Begge kommer nok til å lære masse, sier Namtvedt.
De ferske neoproffene får også et krystallklart råd fra Lauritzen.
– De må tørre å prøve seg. Det er bedre å dø i front med flagget til topps.