Bradley Wiggins la landeveiskarrieren bak seg da han krysset mållinjen på velodromen i Roubaix 12. april tidligere i år. Etter det kjørte han bare tre ritt for sitt nye utviklingslag, Team Wiggins. Fokuset ligger nå på banesykling og målet er OL-gull i Rio neste år.
Transformasjonen fra å være en av verdens beste sammenlagtryttere til å bli en fullblods banesyklist igjen er for alvor i gang.
– I gymmen prøver vi å bygge muskler. […] Transformere oss til sprinterhybrider. […] Jeg krasjet ut av touren i 2011 på 69 kg og nå er jeg 79 kg. Etter EM vil jeg gå inn i en to-måneders-bolk på velodromen, som har blitt strukturert med ernæring som skal gjøre at jeg legger på meg 2 eller 3 kg med muskler. Når jeg kommer til de olympiske lekene håper jeg å være på 84 eller 85 kg, som jeg var på i Beijing, før jeg gikk andre veien for Tour de France. Så jeg vil være 16 kg tyngre enn da jeg vant touren, forteller briten i et intervju med Sunday Times, gjengitt av cyclingnews.com.
– Som å være 19 igjen
Wiggins har allerede en veldig solid palmarès på velodromen. Før han bestemte seg for å prøve å vinne touren var det banen som var Wiggins’ lekeplass og han står med tre OL-gull, seks VM-gull og i 2015 tok han sitt første EM-gull.
Å være tilbake på banen med nye, klare målsetninger har gitt karrieren til Wiggins en ny start.
– Jeg var med på to OL, så var jeg borte på landeveien i sju år, så å komme tilbake er som å være 19 igjen.
35-åringen fikk i storhetsdagene som Grand Tour-rytter en del pes for måten han kjørte på. Team Skys vitenskaplige innfallsvinkel falt ikke like godt i smak hos alle, men dette er en av Wiggins sterkeste sider og kommer virkelig til sin rett på banen.
– Dette er mye enklere enn Tour de France. Det er tre minutter langt og så er det over. Det er færre eksterne variabler, som vind og velt. Du spiller med små fraksjoner av et sekund. Og det liker jeg. Det er kvantifiserbart. Det er som timesrekorden. Hvis du har denne kraften denne runden, for denne gitte tiden, så vil du ha denne totale tiden.
(artikkelen fortsetter under bildet)
TRIVES: Wiggins, her i aksjon under timesrekorden, er godt fornøyd med å være tilbake på velodromen. FOTO: REUTERS/Andrew Winning
– Det krevde ekstrem disiplin
I intervjuet reflekterer Wiggins over de ekstreme tiltakene og ofringene han gjorde for å nå de målene han satte seg. Det krevde sin mann.
– Jeg levde det 24/7. Jeg sov i et høydetelt i et annet rom enn mitt eget. Vi pleide å dra til Tenerife og sitte på toppen av et fjell to uker av gangen for så å dra ned en uke for å kjøre et ritt et sted. Jeg var helt absorbert, dag inn, dag ut.
Selv når han vant store ritt fikk heller ikke gleden over triumfen noe utløp.
– Selv i 2012, fokuset flimret ikke en gang. Jeg vant noe såpass stort som Paris-Nice og vi kunne ikke feire. Det var sånn «ikke mist hodet, tenk på det store bildet». Det krevde ekstrem disiplin. Selv når jeg vant Dauphiné var det ingen feiring. Hodene våre var fremdeles fokusert… på det store målet. Alt handlet om å vinne touren.
På tross av den enorme suksessen han har opplevd og statusen han har i Storbritannia prøver han å leve et veldig normalt liv, ved å gjøre ting som å hente ungene på skolen.
– Jeg liker godt å bare være meg selv. En slags arbeiderklassehelt, om du vil. Tilnærmelig. Jeg liker folk som ser meg på Tesco og spør «hva er det du gjør her?» og jeg bare «samme som deg. Skaffer min to-for-en». Jeg behandler folk likt, enten jeg snakker med dronningen eller en frivillig under OL.