Av Mikkel Condé
(English version below)
Derfor kan ikke Alexander Kristoff vinne regnbuetrøya
Opprinnelig var denne bloggen ment å forklare hvorfor Alexander Kristoff ikke kommer til å vinne verdensmesterskapet i Richmond på søndag. Men, etter hvert som jeg begynte med dette, skjønte jeg at Kristoff allerede har motbevist mange av argumentene mine med prestasjonene sine de siste to åra. La oss ta en titt på det:
(teksten fortsetter under bildet)
BLOGGER: Mikkel Condé har fulgt og skrevet om sykkelsporten i en årrekke. Dansken driver for tiden nettstedet, c-cycling.com. Foto: Privat
- Det er ikke tvil om at Kristoff var en av de beste rytterne, om ikke den beste, i den første delen av årets sesong. I slutten av mai hadde han allerede vunnet 15 ritt. De færreste ryttere er kapable til å opprettholde det nivået gjennom et helt år. Etter en såpass lang sesong, er det ikke lett å starte motoren på nytt og oppnå en formtopp igjen. Det var uansett det samme scenarioet for Kristoff i fjor. I en enda hardere VM-løype klarte han likevel å vinne spurten i hovedfeltet, bare noen sekunder bak frontrgruppa. I det siste har Kristoff endt på tredjeplass i GP Québec, etter å ha vunnet GP Ouest France-Plouay og kommet på andreplass bak André Greipel i Vattenfall Cyclassics. Alt i alt, så har oppkjøringa til Richmond virket veldig lik den han hadde i fjor, og da beviste han at han kunne vunnet regnbuetrøya. Det første jeg tenkte på – at en lang sesong kanskje har gjort ham sliten – ser ikke ut til å holde vann.
- Selv om sykling er en individuell idrett, kommer du ikke langt uten sterk langinnsaats rundt deg. I alle fall ikke i et VM, der antallet ryttere på hvert lag er så ulikt. Norge har seks ryttere på startstreken i år. Likevel er ikke det som om Katjusja skulle bygget et åtte mann sterkt lag rundt Kristoff, uten at jeg skal undervurdere noen av de norske VM-rytterne. Sammelignet med de andre favorittene som har åtte lagkamerater til å hjelpe seg, så virker det som om Kristoff mangler litt støtte. Når jeg tenker mer på det, så er dette egentlig sånn det har vært hele året. Veldig ofte har Kristoff blitt sittende aleine igjen i avslutningene, og vært nødt til å gjøre mesteparten av jobben selv. Faktisk, så kan det virke som Kristoff muligens har mer hjelp på veien enn han har hatt i noen av de store rittene med Katjusja i år, med folk som Lars Petter Nordhaug, Sven Erik Bystrøm og en formsterk Edvald Boasson Hagen. Dersom fellesstarten ender med en spurt, som jeg tror den gjør, kan Kristoff regne med glimrende støtte fra Boasson Hagen, som later til å ha funnet toppformen akkurat i tide. Jeg må innrømme at jeg tenkte feil da jeg antok at manglende hjelp ville bli et problem. Dessuten hadde Kristoff bare to lagkamerater til å støtte seg i Ponferrada i fjor, og han kjempet i toppen på slutten på tross av det.
(teksten fortsetter under bildet)
SUPERHJELPER: Tour of Britain-vinneren Edvald Boasson Hagen. Foto: KT (©TDWSport.com)
- Dette tredje argumentet er kanskje ikke noen stor ulempe, men klatringene i løypa er ikke akkurat i favør av Kristoff heller. De tre store bakkene kommer alle på de siste 3,5 kilometerne før målstreken, noe som betyr at det ikke blir rom for å få tilbake pusten. Kristoff har vist at han kan være god i kupert terreng før, men klarer han å beherske tre motbakkeintervaller etter hverandre, med full fart, etter mer enn 250 kilometer og fortsatt ha nok krefter til en god spurt? Jeg tviler. Dog kan en ikke nekte for at Kristoff var rett og slett strålende i Flandern rundt i år. Da alle håpet å kvitte seg med Kristoff i bakkene for å unngå en spurt mot ham, viste det seg at Kristoff selv var den beste rytteren i stigningene den dagen. Ifølge treneren hans, så er Kristoff i enda bedre form nå enn han var tilbake i april. Han har nå også satt rekord i treningsbakken sin, og han har levert imponerende testresultater. Hvis han kan matche – eller til og med forbedre – prestasjonen fra Flandern rundt, kommer ikke Kristoff til å ha noen problemer med å holde seg i kampen om seieren i Richmond.
- Så Kristoff har bevist at han er sterk nok til å holde seg blant de beste rytterne etter en lang sesong. Han har håndtert motbakkene bra og han har fortsatt en llagkamerat eller to med seg på den siste kilometeren. Nå ender det med en spurt. Etter de fire første månedene av året å dømme, er det klart at han kan – og sannsynligvis klarer – å vinne spurten. Om vi ser på den andre delen av sesongen, er det imidlertid ikke sannsynlig. Fra juni til GP Ouest France-Plouay 30. august vant Kristoff bare én seier, den første etappen i Arctic Race of Norway der konkurransen ikke var av det veldig voldsomme slaget. Selv med fire plasseringer på topp fem i Tour de France, var han aldri virkelig nær ved å vinne en etappe. Bare på siste dag i Paris, da Greipel slo ham knepent på de siste meterne. Det samme skjedde i Vattenfall Cyclassics forrige måned. Det er likevel ikke noen skam å tape for Greipel, som har vært brennhet i andre del av sesongen. Kristoff slo raskt tilbake med å vinne i Plouay og endte deretter på andreplass i massespurten i Québec. Kanskje han endelig er i ferd med å finne tilbake til den kraftfulle spurten sin. Det er viktig å huske på at selv om du er rask med å komme til måstreken etter 180 kilometer, så er det ikke sikkert du klarer å vinne en spurt etter 260 kilometer. Kristoff har bekreftet et han er kapabel til akkurat det i Milano-Sanremo, der han vant etter nesten 300 kilometer på sykkelen i 2014 og ble nummer to i år. Det høres kanskje merkelig ut, men du er ikke nødt til å være den raskeste rytteren for å vinne en spurt på søndag. Dette er noe som Kristoff er tjent med.
Som du ser, de fire hovedargumentene for hvorfor Kristoff ikke vinner VM i år holder egentlig ikke stand når vi ser nærmere på dem. Etter å ha vært tvilende til sjansene hans, må jeg si nå at det ikke ville forbauset meg hvis Kristoff tar regnbuetrøya tilbake til Norge, akkurat som Thor Hushovd gjorde for fem år siden.
*****************************************
Why Alexander Kristoff can not win the rainbow jersey
Originally, this blog was supposed to be one explaining why Alexander Kristoff wouldn’t win the World Championship in Richmond this Sunday. However, as I got started, I soon realized that Kristoff already had proven many of my arguments wrong by his performances over the last two years. Let’s take a look:
- There is no doubt that Kristoff was one of, if not the best rider in the first part of the season this year. By the end of May, he had already won 15 races. Few riders are able to keep that level during the whole year. After such a long season, it’s not easy to restart the motor and peak once again. However, it was the same scenario for Kristoff last year. On an even more challenging world championship course, he still managed to win the sprint within the peloton just a few seconds behind the front group. Recently, Kristoff finished 3rd in GP Québec after winning GP Ouest France – Plouay and finishing 2nd to Andre Greipel in Vattenfall Classic. Overall, his warm-up for Richmond seems very similar to the one he had last year, where he proved he could have won the rainbow jersey. My first thought – that a long season may have taken its toll on him – doesn’t seem to stand.
- Even though cycling is an individual sport, you won’t get long without a strong team around you. Especially not at the world championships where the numbers of riders on each team are so different. Norway has six riders at the starting line this year. However, without downgrading any of them, it’s not like if Katusha had built an 8-man strong team around Kristoff. Compared to the other big favorites with eight teammates at their service, Kristoff seems to lack a little support. Thinking about it though, this has been the scenario for most of the year. Very often has Kristoff been alone in the finals, left to do most of the work himself. In fact, with the likes of Lars Petter Nordhaug, Sven Erik Bystrøm and in-shape Edvald Boasson Hagen, Kristoff may actually have more help on the road than he has had in any big race for Katusha this year. In case this race ends in a sprint, which I think it will do, Kristoff will be able to count on excellent help from Boasson Hagen who seems to have reached peak condition just in time. I must admit I was wrong thinking that lack of support would be a problem. Furthermore, in Ponferrada last year, Kristoff only had two teammates to support him and he was still up there fighting at the end.
- This third argument may not be a huge con, but the climbs on this course are not exactly a pro for Kristoff either. The three major hills all come within 3.5 km of the finishing line, meaning there won’t be any room left to catch your breath. Kristoff has proven to be good in undulating terrain before but can he cope with three, full-speed, uphill intervals in a row after more than 250 km and still pack a good sprint? I have my doubts. On the other hand though, there is no denying that Kristoff was nothing but extraordinary in Ronde van Vlaanderen this year. While everybody was hoping to drop Kristoff on the hills in order to avoid a sprint against him, Kristoff himself turned out to be the strongest rider uphill that day. According to his trainer, Kristoff is in even better condition now than he was back in April. He has set a new record on his training hill and produced impressive output numbers. If he can match – or even improve – his performance from Ronde van Vlaanderen, Kristoff won’t have any problems staying in contention for the win in Richmond.
- So, Kristoff has proven he’s strong enough to stay with the best riders after a long season. He has coped well with the climbs and he still has a one or two teammates with him on the final kilometer. Now, it all comes down to a sprint. Judging from the first four months of the year, clearly he could – and probably would – win this sprint. Judging from the second part of the season though, it doesn’t seem likely. From June until GP Ouest France – Plouay on August 30, Kristoff had only won a single race; stage 1 of Arctic Race of Norway where the competition wasn’t very fierce. Despite four top5 finishes in the Tour de France, he was never really close to winning a stage. Only on the last day in Paris, when Greipel narrowly beat him on the final meters. The same thing happened in Vattenfall Classic last month. However, it’s no shame to lose to Greipel who has been on fire the second part of this season. Kristoff bounced back quickly to win in Plouay and then finished 2nd in the peloton’s sprint in Québec. Maybe he’s finally about to regain his powerful finish. It’s important to remember that just because you are fast on the line after 180 km, it’s not certain will you be able to win a sprint after 260 km. Kristoff has proven to be capable of just that in Milano-San Remo when he won after nearly 300 km on the bike in 2014 and finished 2nd this year. It may sound odd, but you don’t have to be the fastest rider to win the sprint this Sunday. This fact will serve Kristoff very well.
As you can see, the four main arguments on why Kristoff wouldn’t win this year’s world championship don’t really hold up after a closer look. After originally doubting his chances, I now have to say that I won’t be surprised if Kristoff takes the rainbow jersey back to Norway, just like Thor Hushovd did five years ago.