7. juni (Sigurd mener her 7. juli, vår anm.) 2015 i en leilighet i Liege i Belgia:
OBS! Del 1: Sigurd Solliens Tour de France
OBS! Del 2: Is this a Love Hotel?
Jeg våkner av kirkeklokker rundt åtte om morgenen. Solen treffer skråvinduet i taket og gjør meg glad og lykkelig. Jeg har krasjet hos noen kamerater i stedet for å bo på et kjærlighetshotell som jeg i vanvare hadde booket dagen før. Jeg ble rett og slett litt småsvetten da jeg oppdaget hva slags hotell jeg hadde innlosjert meg på. Vet ikke helt hva jeg var redd for, men uro har ofte en udefinerbar årsak.
Siden vi hadde satt igjen bagasjen min i kjærlighetssengen på kjærlighetshotellet, fem kilometer utenfor sentrum, tok jeg en taxi i solskinnet. Hadde pc en min i fanget og litt sommerfugler i magen. Adressen hadde jo vært litt vanskelig å finne da vi dro dit ut dagen før.
Og, ganske riktig, heller ikke taxisjåføren fikk los på hotellet. Jeg sprang ut av bilen der han trodde det skulle være. Vent her, sa jeg og prøvde å orientere meg. Etter ti minutter skjønte at han ville dra og betalte ham.
– Fader, hvor er PCen? tenkte jeg. Vel, drit i den, flyet går om tre timer og du finner ikke hotellet, samt at du er en times togtur fra Brussel.
Endelig finner jeg hotellet. Vi har tatt utgangspunkt i feil gateadresse. Jeg ringer på ti ganger uten å få svar. Endelig kommer dama i resepsjonen.
– Jeg fikk nesten ikke sove i natt, sier hun. Var bekymret for deg.
Jeg beklager på det sterkeste og skjønner at jeg burde ringt henne dagen i forveien og sagt at jeg ikke kom. Blir nesten litt glad i dama og hiver meg inn i en taxi. Kaster meg så inn i toget som dundrer mot Brussel.
Løper bort til innsjekkingen, hvor jeg ser de rynker på nesa over billetten min.
– Ikke noe mer feil nå! tenker jeg.
Denne billetten er for sjuende juni (igjen mener Sigurd juli) NESTE år siden den hyggelige damen i innsjekkingen. Mange vennlige og hjelpsomme damer i Belgia, forresten.
– Du må kjøpe ny billett!
Dette er ikke sant, tanker jeg, vel vitende om at det er det.
Jeg kjøper meg ny billett og spanderer også 25 euro for en plass i loungen.
Endelig kan jeg roe nervene ved hjelp av et glass hvitt vin og en utmerket suppe av det som en gang var en lykkelig tomat, eller to.
I det jeg skal til å surfe på PCen, kommer jeg på at den har jo skiftet statsborgerskap.
En fornøyd belgisk drosjesjåfør har nå overtatt den.
– Jaja, det er slike slag som livet gir, som broren min, Endre pleier å si.
Det kunne jo gått mye verre, tenker jeg, samtidig som jeg begynner å glede meg til neste års Tour de France, hvor jeg allerede har hjemreisen klar….
Ziggy.