Nordmannen tok sjefen på ordet og angrep med en gang rittdirektøren vinket
rytterne i gang.
– Jeg støtet på kilometer null. Jeg fikk en kineser på hjulet, og hadde noen
meter på de andre. Deretter kom sju andre opp til oss, så det lyktes faktisk
på det første forsøket.
– Jeg forsto på laget at vi måtte ha en i startbruddet. Hvis ikke måtte vi
kjøre det inn. Så da tenkte jeg: Hvorfor ikke overraske? Jeg hadde hørt fra
de andre guttene at bruddet pleier å gå ganske tidlig, så jeg tok bare
sjansen og klinket til, sier Stake Laengen til procycling.no.
Idet feltet suste forbi fikk han en oppmuntring fra Edvald Boasson Hagen.
Gudbrandsdølen satt, som eneste nordmann, igjen i finalen av rittet.
– Akkurat da jeg blir hentet inn fikk en klapp på skulderen, og Edvald sa:
«Bra kjørt i dag». Jeg rakk akkurat å klappe ham tilbake og si: «Lykke til
med avslutningen». Det var det eneste jeg rakk å si til noen av de norske.
Opphentingen fra resten av hovedfeltet, ble en sjokkartet opplevelse fra
førsteårsproffen.
– Jeg ble overrasket over hvor fort de kom. De kom nesten som motorsykler, de
gutta der. Jeg lurte på hva slags utveksling disse hadde på giret. Jeg hadde
53-11, men det føltes ut som en juniorkassett. Jeg bare satt og spant der
bak. Det er utrolig hvor mye kraft de har i leggene. Da så jeg også hvor
langt det er opp til de aller beste.
Han bet seg likevel fast i nok en halvtime. Foran Cipressa, den nest siste
klatringen, måtte han la seg falle gjennom køen av følgebiler.
– Det hadde tatt snarveien langs kysten (og kjørte utenom Cipressa, vår anm.),
så da ble det heller til at jeg droppet å kjøre over Poggio, og ble med dem
videre.
Verken Cavendish eller Stake Laengen selv krysset målstreken i Sanremo, slik
at de ikke skulle lage trøbbel med arrangørens tidtaking.
Det er nok liten tvil om at nordmannen var den av de to som var mest fornøyd
med dagens arbeidsøkt. Herr Cavendish var ikke spesielt snakkesalig da han
marsjerte forbi procycling.no og resten av pressekorpset etterpå.
Hos Team Type 1-Sanofi var stemningen en helt annen. Laget hører hjemme på
sykkelsportens nestøverste nivå. De ble likevel invitert til
WorldTour-rittet Milano-Sanremo, og da var selvsagt lagledelsen interessert
i å vise fram laget ved hjelp av offensiv kjøring.
Det er ingen overdrivelse å si at den første målsettingen var den som fungerte
best.
– Vegard var bra i dag. Han fikk vist fram kvalitetene sine. Jeg har virkelig
tro på at vi får se mer av ham på høyt nivå, sier Vassili Davidenko i Team
Type 1-Sanofi til procycling.no.
– Han er ikke en fyr som kommer til å sitte i ro i hovedfeltet. Han er en
aktiv rytter, som liker å gå i brudd.
– Det er viktig å vise seg fram i rittet. Vi gjorde alt vi kunne for å vise at
vi kan henge med i et slikt ritt. Utfordringen vår er at vi ikke har kjørt
Tirreno-Adriatico eller Paris-Nice i forkant. Vi mangler de kilometerne i
beina. Jeg synes likevel vi klarte å løse det bra ved å ligge på
treningsleir i området her i forkant av rittet.
Stake Laengen satt i brudd også under GP Costa degli Etruschi og i Giro della
Provincia di Reggio Calabria tidligere i sesongen.
Han begynner å bygge seg opp et ry som utbruddskongen i det amerikanske
mannskapet.
Og her avslører han hvordan lagkameratene avslører om han har tenkt seg i
brudd eller ikke:
– De pleier å mobbe meg for at jeg spiser makrell i tomat på maten. Det er
ingen av dem som skjønner at jeg kan spise fisk til frokost. Det har blitt
et kjennetegn på laget. Når jeg tar opp boksen, er det et tegn på at jeg går
i brudd.
– Nei, de har ikke det. Jeg tror det er helt uaktuelt for dem å spise fisk til
frokost. Det går i kaker i stedet.