I 2007 ble dagens Strade Bianche arrangert for første gang. Den gangen under
navnet Monte Paschi Eroica.
Rittet sykles i Toscana og mange av kilometerne går på de berømte hvite
grusveiene rundt Siena. Siden fødselen i 2007 har rittet blitt en umiddelbar
hit, og arrangøren RSC Sports, som også arrangerer giroen, har brukt
grusveiene i giroen.
De fleste sykkelinteresserte husker vel bildene av gjørmete ryttere som kriget
seg i mål etter 220 knallharde kilometere i 2010.
Cadel Evans vant den gangen.
– Nei, da må du nok spørre Lars Petter, men han er ute å sykler nå, flirer
nordmannen som har syklet rittet tre ganger.
– Det er et utrolig artig løp med mye grusveier. Det er stort sett hardpakken
grus, så det er ganske greit. Det som gjør forskjellen er at bakkene i
rittet er knallharde. Det er mye korte bakker fra noen hundre meter til opp
over litt mer enn én kilometer. Det er et kupert ritt, og det ser du på dem
som har vunnet rittet. Det er ofte de som takler bakkene best, sier Arvesen.
Selv om grusveiene er avgjørende, kan også finalen bli avgjørende.
Rittet avsluttes nemlig med en knallhard stigning på rundt én kilometer.
– Det er knallhardt opp til Siena. Om det kommer en gruppe inn i den bakken,
så sprekker den opp. De har forandret finalen litt de siste årene. I de
første utgavene var det en litt mildere stigning. Den skillet godt, og det
er helt vilt på slutten med trange gater med 90 graders svinger. Men det er
sjeldent noe problem siden det er små grupper som kommer inn.
– Det første året ble rittet arrangert på høsten. Siden 2008 har det blitt
arrangert tidlig i mars.
Arvesen likte seg best på høsten.
– Det var utrolig fint da det gikk på høsten, men de har jo forandret på det,
sier han ettertenksomt.