Sykkelsporten har pådratt seg et dårlig dopingrykte gjennom flere skandaler de
seneste årene.
Allerede før vi har kommet ut i mars i år har flere dopingsaker rammet
idretten, de fleste er gamle saker som endelig har blitt avgjort.
Så stort har problemet vært at den norske representanten i styret i den
internasjonale olympiske komite (IOC), Gerhard Heiberg, gikk ut i media og
sa at det var fare for idrettens fremtid i OL om dopingskandalene ikke snart
tok slutt.
Dette reagerte flere, blant annet den norske sykkelpresidenten Harald
Tiedemann Hansen, sterkt på, da de mente at det ville være å straffe en
idrett for å ta tak i problemene. Argumentet var at sykkelsporten er ledende
i antidopingarbeidet.
Men hvor ofte testes egentlig de store sykkelstjernene?
CADF er sykkelsportens interne antidopingorganisasjon, og ble opprettet av det
internasjonale sykkelforbundet (UCI) i 2008 for å ta opp kampen mot
dopingsynderne i sykkelsporten. Organisasjonen har trappet opp kampen med
økt styrke siden den gang, blant annet gjennom oppfølgingen av blodpassene.
I rapporten, som gjelder for alle disipliner innenfor sykkelsporten, kommer
det frem at det har vært en beskjeden økning i antall dopingtester mellom
2010 og 2011.
I 2010 ble det gjennomført 13019 dopingtester i regi av CADF mot 13057 i 2011.
Det er en økning på knappe 0,3 prosent.
Det som derimot er verdt å legge merke til er at det har blitt en stor
forandring i måten testene blir utført. CADF deler nemlig inn sine tester i
tre grupper: dopingtester tatt i forbindelse med konkurranser, dopingtester
tatt rett før konkurranser og dopingtester tatt utenfor konkurranser.
Mellom 2010 og 2011 har det vært et stort fall i dopingtester tatt rett før
konkurranser. Reduksjonen er på 34 prosent. Det har derimot vært en økning
både på tester i konkurranser (omtrent 5 prosent) og utenfor
konkurranse-tester (omtrent 6,6 prosent).
CADF mener at denne forandringen vitner om en mer intelligent og målrettet
måte å foreta dopingtester på.
– Jeg er veldig godt fornøyd med resultatene i denne rapporten. De viser at vi
er blitt mer effektive, og demonstrerer verdien av en målrettet og helhetlig
tilnærming, uttalte sjefen i CADF, Francesca Rossi, i forbindelse med
fremleggingen av rapporten.
Også i blodpasset har det vært en reduksjon i antall dopingtester rett før
konkurranser, mens det har vært en økning i tester både rett etter
konkurranser og utenfor konkurranser.
Av de drøye 13000 dopingtestene som ble foretatt i 2010 og 2011, sto prøver
tatt med tanke på blodpassene for 8660 dopingtester i 2011, mot 8346 året
før. Det gir en økning i dopingprøver tatt med tanke på blodpassene på drøyt
3,76 prosent.
Antall ryttere som var en del av blodpass-systemet gikk opp til 955 i 2011,
fra 848 året før.
– Jeg har troen på blodpasset som en del av strategien i kampen mot doping.
Det kan helt sikkert utvikles og bli enda bedre, men det er en fin start, og
fungerer nok som et foregangstiltak i sykkelsporten.
– Samtidig er det nok mulig å manipulere blodpasset også. Så lenge man ikke
har for store svingninger i verdiene vil man ikke bli tatt. Men som et
middel for å målrette testingen fungerer det nok fint. Jeg har blant annet
hørt ryttere som forteller at dopingjegerne kun tester en eller to ryttere
på laget når de besøker treningsleirer, sier Mads Kaggestad til
procycling.no.
– Vi må huske på at kampen mot doping fortsatt er ung. Den startet tross alt
ikke for alvor før etter Festina-skandalen (1998, red. anm.), minner
Kaggestad om.
Testingen denne rapporten gjør rede for, finansieres av sykkelsporten selv, da
i hovedsak av de profesjonelle sykkellagene.
Til sammen betalte sykkellagene 4.425.000 sveitsiske franc (ca 27.582.500
norske kroner) til CADF i 2011. Det utgjør omtrent 66 prosent av alle
kostnadene tilknyttet testregimet.
Resten av bidragsyterne er UCI, rytterne og arrangørene.