Her er sesongens beste og verste ritt

Sett med norske øyne er det nok Milano-Sanremo, Vattenfall Cyclassics og Tour de France som huskes aller best fra WorldTouren 2014.  Det er fordi Alexander Kristoff har tilbakelagt en makeløs sesong, med Norges første monumentseier, to etappetriumfer i touren og hele 14 seire totalt.

procycling.nos analyse har derimot kommet frem til et annet resultat da WorldTouren er blitt lagt under en ikke-nasjonalistisk lupe. Dette er WorldTour-kalenderens fem beste og verste ritt anno 2014.

De fem beste

1. Critérium du Dauphiné (Vinner: Andrew Talansky)
Da Chris Froome vant de to første etappene trodde vi dette skulle bli grei skuring for den kenyanskfødte briten. Under den korte åpningstempoen i Lyon klokket han inn hele åtte sekunder foran Alberto Contador. Opp til målgang på Col du Béal dagen etter hadde han også god kontroll på spanjolen. Duellantenes intense tête-à-tête fortsatte å sprite opp rittet utover, men maktbalansen bikket plutselig i Contadors favør på etappe seks da Froome veltet tungt.

Det var imidlertid en uredd, ung amerikaner som stjal heder og ære til slutt, i det som var en særdeles uventet tvist. Før siste etappe lå Andrew Talansky på tredjeplass sammenlagt og an til sitt beste resultat noensinne. Men Garmin-rytteren var fortsatt sulten og angrep tidlig på veien til Courchevel. Det taktiske anfallet levnet Contador isolert, mens 23 år gamle Talansky ble rikelig belønnet for sin vågale vigør i form av en gul trøye. Rytteren som kalles «The Pitbull» leverte definitivt årets coup d’etat!

2. Flandern rundt (Vinner: Fabian Cancellara)
I motsetning til fjorårets utgave som ble en begredelig affære med Fabian Cancellara som overlegen vinner, fikk vi et fengslende og begivenhetsrik Flandern rundt i 2014 – dog også med Fabian Cancellara som vinner. Men denne gang fikk han kamp hel til døren.

Et godt stykke fra mål angrep en heroisk Greg Van Avermaet sammen med den storvokste belgieren, Stjin Vandenbergh. Duoen var i ferd med å holde unna da Cancellara støtet seg opp til teten sammen med Sep Vanmarcke. Det prøvde også Alexander Kristoff, men Milano-Sanremo-vinneren hadde for lang vei frem. Dermed vant sveitseren sin tredje utgave. Ikke bare på grunn av overlegen styrke. For en gangs skyld var «Spartacus» kald og kalkulerende i tillegg.

3. Eneco Tour (Vinner: Tim Wellens)
Det er ingen enkel kunst å konstruere et ukes langt etapperitt, hvor kampen om sammenlagttittelen og de enkelte etappene utspilles parallelt hver eneste dag. Men arrangøren av Eneco Tour virker å ha funnet en delikat balanse som fostrer både spennende og uforutsigbar kjøring.

Som en varm potet hoppet ledertrøyen fra rytter til rytter gjennom hele uken. Først spurteren Andrea Guardini, så sykkelcrosser Zdenek Stybar, så klassikermannen Lars Boom og deretter tempospesialist Tom Dumoulin. Helt til slutt havnet trøya hos en fremadstormende opportunist, belgiske Tim Wellens. Kampen var både fascinerende og dramatisk fra start til slutt. Et gjensyn med ikoniske Muur de Geraardsbergen er heller ikke å forakte. Chapeau, Eneco Tour. Chapeau!

4. Paris-Roubaix (Vinner Niki Terpstra)
Veien til en klassikerseier går som regel gjennom Omega Pharma-QuickStep. Den uskrevne regel ble nok en gang bekreftet i Paris-Roubaix, som ble en nervøs, taktisk batalje gjennom støvstormen. I fraværet av en dominerende skikkelse gikk tidlige angrep fra Thor Hushovd, Tom Boonen, Peter Sagan og andre celebre ryttere i strie strømmer. Tidsavstandene var små og spenningen stor helt til Omega Pharma utnyttet sitt numeriske overtall, da Niki Terpstra grep sjansen seks kilometer fra velodromen. Synd at både Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen veltet/punkterte ut av seierskampen.

5. Il Lombardia (Vinner: Daniel Martin)
Comebacket til Bergamo-finalen gjorde underverker for denne høstklassikeren, hvilket de tre siste årene har sett et svært forutsigbart hendelsesforløp. Nå som den trappebratte Villa Vergano-bakken er borte, trengs både sterke bein og et skarpt hode for å vinne dette Monumentet. Daniel Martin eksemplifiserte begge disse egenskapene da han satte inn et forrykende coup de grâce ned fra Bergamo Alta. Fryktløs taktisk kløktighet sikret iren hans andre Monument-seier.

De fem verste

5. Gent-Wevelgem (Vinner John Degenkolb)
Denne litt underdanige, flamske lillebroren er best kjent som semi-klassikeren som forsøker å finne seg selv. Kan by på stor underholdning hvis vinden treffer feltet fra riktig retning, og hvis Kemmelberg-hellingen ser offensiv og aggressiv kjøring. Hvis ikke må vi bare vente på spurten. I år ble den vunnet av John Degenkolb. 

4. GP de Montréal/GP de Quebec (Vinner: Simon Gerrans)
Den australske minken, Simon Gerrans, vant spurten fra en mellomstor gruppe i begge rittene. Det skjedde etter at feltet ble redusert jevnt og trutt, med metronomisk regelmessighet, sakte, men sikkert, runde for runde, for runde, for runde, for runde… 

3. Flèche Wallonne (Vinner: Alejandro Valverde)
De raskeste kjører opp Mur de Huy på rundt tre minutter. I år produserte Flèche Wallonne omtrent tre minutter med underholdning.

2. Liège-Bastogne-Liège (Vinner: Simon Gerrans)
Daniel Martins hjerteskjærende krasj i siste sving var omtrent det eneste minneverdige som skjedde før Simon Gerrans tok spurten foran Alejandro Valverde. Få husker sist gang en gruppe på nesten 15 ryttere kom mer eller mindre samlet inn til mål. En sjelden miss av «La Doyenne».

 1. Tour of Beijing (Vinner: Philippe Gilbert)
Et publikumsløst, uinspirert, psudo-eliteritt som etter fire forglemmelige utgaver forsvinner like fort som det fikk et ufortjent innpass i WorldTouren. Med forkortede etapper på grunn av luftforurensing og en langtekkelig siste avvikling, ble den avsluttende utgaven svært emblematisk for tragedien som var Tour of Beijing.