Kristoffer Skjerping, Sven Erik Bystrøm, Odd Christian Eiking, Sindre Lunke, Sondre Holst Enger og Markus Hoelgaard.
På papiret har Norge et fullkomment og udiskutabelt mannskap foran U23-VM i spanske Ponferrada.
Én mann mangler dog: Formrytteren Daniel Hoelgaard.
Det heter seg at det ikke er en regel uten unntak, og for 21-åringen fra Ålgård er det faktisk EM denne sesongen.
Nei, nei, nei!
Hoelgaard ble tatt ut til årets europamesterskap, men meldte selv forfall.
At en rytter av hans kaliber likevel har en slik fasiet, er likevel hårreisende:
VM, EM og l´Avenir i 2012: Vraket.
VM, EM og l´Avenir i 2013: Vraket.
VM og l´Avenir i 2014**: Vraket.
** Ifølge landslagsledelsen skal det her ha vært enighet om at Hoelgaard var bedre tjent med å sykle for Etixx i denne perioden
Så hva har Etixx Cyclig Team-rytteren gjort for å fortjene dette?
Det internasjonale valget
Som 19-åring tok Hoelgaard det unorske valget å skrive under for farmerlaget til Omega Pharma-Quick Step.
Overgangen var i det hele tatt mulig etter sterke prestasjoner i belgiske gateritt som klubbrytter i Sandnes.
Etter to hele sesonger har brødreparet hatt et rittprogram som ikke står noe tilbake for det rytterne i Team Joker og Team Sparebanken Sør sykler.
På flere vis er det faktisk bedre.
Daniel er innlemmet i et internasjonalt miljø der dialogen går på fransk eller engelsk. Han er del av en resultatorientert gruppe med en tettere flyt av ryttere ut i proffnivået, enn det man opplever i norske kontinentallag (i fjor forsvant fire av hans lagkamerater ut på proffkontrakter, mens det fra årets mannskap allerede er klart av Lukasz Wisniowski fortsetter karrieren i Quick Step).
Sammenliknet med andre gutter på hans alder, er han lengre framme i utviklingen enn de aller fleste.
Daniel Hoelgaard er sprinteren til Etixx Cycling Team og en mann Omega Pharma-Quick Step vurderer om å de skal signere foran neste sesong.
Så hvorfor blir han da ikke vurdert som god nok til VM?
Utenfor Daniels rekkevidde?
Landslagssjef Stig Kristiansen helte kaldt vann i alt av blodårer på Ålgård via denne bisetningen:
– Vi karakteriserer denne løypen til å være utenfor hans (Daniels, vår anm.) rekkevidde.
Den åttende vrakingen av ni mulige var altså et faktum.
Personer som følger Hoelgaards utvikling enda nærmere enn både landslagssjefen og meg – mener denne uttalelsen er riv ruskende gal.
I Okolo Jiznich Cech i forrige uke vant Hoelgaard to etapper. Og enda viktigere: Han klatret bedre enn på lenge.
Spør bare sammenlagtvinner Reidar Borgersen.
Markus er stadig en bedre klatrer enn broren, men i to-tre kilometers bakker holder storebroren følge når han er i godt slag.
I Ponferrada møter man som kjent ikke lange fjell, men korte bakker.
– Hallo, jeg har en rytter du må vurdere til VM …
Jeg tror dessverre at Hoelgaards vei til de store mesterskapene hadde vært kortere via hjemlandet.
En irriterende erkjennelse i seg selv.
Det er enklere for Gino Van Oudenhove, Roy Hegreberg og Atle Kvålsvoll å legge opp til smash for sine egne ryttere foran de viktigste uttakene.
Kanskje hadde også gjesdalbuene profittert på å stille opp i Tour des Fjords, Tour of Norway eller Arctic Race denne sesongen.
Den eneste opptredenen de hadde på norsk jord denne sesongen var under NM på Eidsvoll. Der endte en velt Daniels muligheter på U23-fellesstarten, mens sykdom satte en stopper for eliterittet hans helga etter.
Her tok Kristiansen feil
Landslagsledelsen har lite dialog med Hoelgaard, og når det konverseres handler det stort sett om hvorfor han vrakes.
Hans trener er Arne Aareskjold, og heller ikke her er dialogen spesielt omfattende eller matnyttig i løpet av en sesong.
Men uansett grunnen til at Hoelgaard havner på feil side av uttakene, stiller jeg dette spørsmålet:
Hadde Daniel Hoelgaard fortjent plassen på det norske U23-laget i Ponferrada?
Mitt svar er ja.
Og dermed sier jeg også at Stig Kristiansen gjorde feil i sitt uttak.
Lag Vs. Ryttere i form
Sammen med sportssjef Hans Falk har den tidligere Belgia-proffen truffet godt med laguttakene i NCFs nye regime.
Kristiansen ønsket for eksempel å la 18-åringen Odd-Christian Eiking slippe til i L´Avenir allerede i fjor, og før det rittet var det til alt overmål også debatt om Oskar Svendsen fortjente plassen.
Eiking ble for øvrig med til Firenze noen uker senere, og satt med favorittgruppen hele veien inn til mål.
Men foran et mesterkap blir det gjerne debatt om å komponere et lag opp mot rene medaljekandidater, samt ryttere i form. Og her får Kristiansen forklaringsproblemer.
Slik jeg ser det tar landslagsledelsen en kalkulert risiko ved å stole fullt og helt på Sondre Holst Enger.
Hortenseren er en kriger og fortjener plassen basert på potensial og fjorårets bronsemedalje i Firenze.
Han markerte form og styrke under Tour of Norway og Tour des Fjords. Enda bedre var han da han hentet lagkamerat Andreas Erland på målstreken under U23-NM i Eidsvoll.
Under Arctic Race pådro han seg en ryggskade, og er dermed et mer usikkert kort i år.
Men Holst Enger er uansett ikke problemet her.
Problemet, slik jeg ser det, er at landslagsledelsen igjen velger å overse Hoelgaard. Denne gangen også en Etixx-rytter som er i strålende form.
Ingen matcher Hoelgaard
I sitt første år som belgisk kontinentalrytter hadde Hoelgaard trøbbel med å hanke inn resultater. Allergi og sykdomsplager la også en demper på debutsesongen i Belgia.
Selv om han kjørte store blokker av tempo og bakkedrag i forkant av Tour de l´Avenir, var avslaget nok til å leve med.
I år kan ingen andre norske U23-ryttere matche resultatene hans. Hoelgaard har seirer i Tour de Bretagne, Ronde de l´Oise og to triumfer fra Tsjekkia i forrige uke.
Dermed har han ikke bare seirene som forventes av ham i beltet før uttaket. Han har også dokumentert gryende storform opp mot mesterskapet.
Kristiansen kan dra kortet om at han heller ønsker å sende et sterkt lag til Ponferrada, men hvordan han de siste to årene ikke har evnet å innlemme en sterk rytter som Hoelgaard i disse lagene, er for meg et mysterium.
Norge har feilet før
Uten å ville starte en ny østvest-konflikt og lage noe nummer ut av postnummeret på hjemstedet til Hoelgaard, er det relevant å sammenlikne ungguttens situasjon med Alexander Kristoff.
Den Stavanger-baserte syklisten har fått plassen og annerkjennelsen har fortjener på toppen av norsk sykkelsporten i dag – men veien dit var lang.
Under VM i København, som for øvrig var Hoelgaards siste mesterskapsopptreden for Norge, og han ble nummer sju, opplevde Kristoff selv å bli vraket.
I stedet for å sende en tredje rytter med form og medaljemuligheter til Danmark, lot Steffen Kjærgaard både Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd få med seg hver sin hjelperytter.
Hva Norge kunne fått til med Kristoff som opptrekker for Boasson Hagen mot slutten av det rittet, blir selvsagt spekulasjoner.
Året etter viste uansett hvor sterk han var – og hvor feil det valget var, ved å sikre nasjonen OL-bronse i Londons gater.
For Hoelgaards del er det noe å ta lærdom av, men faren er at tanker som «uansett hvor godt jeg gjør det, så blir jeg ikke med til VM» nå begynner å feste seg i 21-åringens tankesett.
Dernest er det også kritisk for en rytter som aspirerer til proffkontrakt at han gang på gang blir snytt for sjansen til å vise seg fram mot de beste på hans alderstrinn.
Denne gangen også på sviktende grunnlag.
Jarle Fredagsvik
Redaktør, procycling.no