For oss sofafans er klassikersesongen fest. Det er nerve, spenning og drama. Alt kan skje, når som helst kan rittet snu. Favoritten kan falle, det norske håpet kan punktere.
For rytterne er det også fest, i hvert fall delvis. Samtidig er det noen av de tøffeste dagene de har på kontoret.
På TV får man et visst innblikk av hvor tøft det er. Man ser det rister i rytterne, støvet eller gjørmen som spruter og smerten i ansiktet. Men det er ikke før du får se arbeidsforholdene de lider under med egne øyne at du forstår akkurat hvor tøft det er.
Undertegnede er en ihuga sykkelfan. Av typen som synes det er mer sjarmerende enn irriterende at Sporza-streamen fra de mindre semi-klassikerne har kornete og uklart bilde. Av typen som får gåsehud av å høre noen snakke belgisk på våren, selv om jeg ikke skjønner et kløyva ord av språket.
Verre enn det du ser på TV
Jeg har sett mye brosteinsritt foran TV-en og PC-en, jeg har hørt rytterne beskrive smertene, men det var først da jeg selv gikk opp Eikenberg dagen før Omloop Het Nieuwsblad at jeg forsto akkurat hvor tøft det er.
Bare så det er sagt, Eikenberg er langt fra det verste. Det er verken den bratteste eller lengste bakken du finner i Flanderen. Men den er tøff. Du skjønner at du selv hadde hatt problemer med å sykle den opp, selv om det var den eneste kraftanstrengelsen du ville gjort den dagen. Brosteinen er slitt og ligger tidvis med så store mellomrom at det danner seg bittesmå bekkeløp hvor vannet kan renne fritt.
For det er som regel vått. Og kaldt. Å bli solbrent er det siste du trenger å bekymre deg for. Tro heller ikke at ting har blitt bedre fra i fjor. For der andre sykkelritt gjør som fotball, langrenn og de fleste andre idretter, og legger mer og mer til rette for at utøverne skal få vise seg frem under perfekte forhold, er dette noe annet.
RØFFE FORHOLD: Du kan selv tenke deg følelsen av å kjøre noen tynne sykkeldekk inn i disse hullene. Foto: Jonas Lindstrøm (procycling.no)
Det er ingen som har rullet ut den røde løperen. Ingen som har tettet det gigantiske hullet i brosteinen som endte favorittens klassikersesong i fjor. Bakkene i Flandern er belgisk mesterskap i dårlig håndverk. Jo mer det rister, jo brattere det er, jo mer spektakulært blir det. Og jo større kultstatus får bakken i sykkelverdenen.
– Dette er spesielle løp. Du har de som hovedmål og ønsker å vinne dem mer enn noe annet, men samtidig er det de rittene du hater mest, for det er de som er vondest, forklarer Edvald Boasson Hagen til procycling.no bare timer etter at vi med egne øyne har sett hvordan bakkene ser ut.
– Strider mot all fornuft
Samtidig er det dette som gjør rittene så prestisjetunge, det er dette som gjør at de største stjernene våkner opp med stjerner i øynene.
– Under resten av sesongen klager alle på dårlig vær, men når vi kommer hit til Belgia skal det plutselig være så ille som mulig. Jo verre, jo bedre. Det strider mot all fornuft, men det er sånn det alltid har vært og slik det skal være, ler Boasson Hagen.
Han er ikke blant rytterne som vokste opp med brosteinsklassikerne på TV. Da han kom inn i proffsirkuset visste han ikke engang hvem legenden Eddy Merckx var. Han måtte titte på rammen til konkurrentene for å vite hvem han snakket med.
Fortsatt sitter ikke navnene på hellingene (brosteinsbakkene) klistret i hjernebarken, men han kjenner seg igjen. Han vet hvor han skal sitte når, som han selv sier. Det er noe av «hemmeligheten» bak suksess i disse rittene.
SMERTEFULLE ANSIKTER: Etter Omloop Het Nieuwsblad trillet den ene rytteren etter den andre over mål med smertefulle ansiktsuttrykk. Foto: Jonas Lindstrøm (procycling.no)
Alle klassikerne i Belgia går på samme sted. De tar litt ulike rutevalg, noen svinger av før de verste stigningene, andre tar med hver motbakke de finner. Langs ruta ligger det tusenvis av feller. Det være seg hull i brosteinen, en løs brostein som ruller over når du treffer den, et gjørmehull som dukker opp ut av intet eller en liten murkant på siden av veien.
Kjenner du ikke veiene klarer du ikke styre unna fellene. Da beseirer løypa deg.
– Innimellom kjører vi på traktorveier. Du får sand og kumøkk i munnen. Det er guffent, det er ekstremt, forklarer Hushovd til procycling.no.
Lokal religion
Det er få i sykkelfeltet som kjenner veiene bedre enn oksen. Han har selv merket hvor ubarmhjertig brosteinen kan være og han har smakt på hvor søt smaken av triumf er. Selv de gangene den smaken er blandet med kumøkk. Han virker ikke til å synes at det gjør noe at belgierne prøver så hardt de kan å gjøre hans liv den neste måneden så smertefullt som mulig.
– Det er litt religion her nede. Det er ingen regler om hvor liten eller smal en vei kan være. Her får de lage sine egne ritt.
OFFER: Om brosteinsklassikerne er religion var Thor Hushovd en av de som måtte ofre en del hud til de belgiske sykkelguder under åpningshelgen. Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)
Premien som lokker ved mål er prestisje, en klapp på skulderen og er du virkelig god en klekkelig pengesum. Ved målgang kan du kanskje til og med skimte noen smil. Men ikke i et minutt tro at dette er noe rytterne innerst inne elsker, noe de ser frem til som små barn på julaften. Når Paris-Roubaix avslutter brosteinssesongen er de fleste godt fornøyd med å komme seg tilbake på asfalten.
– Etter disse rittene er jeg ikke mer på brostein enn jeg må når jeg kjører gjennom en by. Det er godt vi samler det opp på våren istedenfor å ha det gjennom hele sesongen, avslutter Boasson Hagen.