I alle idretter inntreffer overraskelser, sensasjoner og utøvere med flaks når
de vinner store seire.
Sykkelsporten er intet unntak, og dens kompleksitet gjør at man ofte kan få
svært merkelige utfall av ritt. Noen ganger er det til favorittenes fordel,
andre ganger er det til outsiderenes fordel.
Her har vi plukket ut fem overraskende vinnere fra året som er i ferd med å
forsvinne.
Kanskje er det noen som ikke er med på lista som burde vært der, men alle som
er med har hvert sitt særtrekk.
Listen er ikke rangert, selv om den er nummerert.
Få, om noen, trodde at Jelle Vanendert kunne kjempe med de beste rytterne i
verden. Han hadde kjørt som en helt for Philippe Gilbert i vårklassikerne,
men veien fra å være en solid hjelperytter til å vinne en toppfininsh i Tour
de France er svært lang.
– Dert er utrolig. Helt fantastisk. Andy og Fränk Schleck angrep mye, og jeg
tenkte at jeg ikke hadde noe å tape, siden jeg ligger langt bak i
sammendraget. Jeg prøvde å gå før favorittene, og ingen kom opp igjen. Jeg
var heldig, sa den lykkelige vinneren etter etappen.
Han hadde aldri vunnet en eneste profesjonell seier i hele sin karriere, men i
sesongens siste storløp, Il Lombardia, stakk Oliver Zaugg fra verdens beste
sykkelryttere.
Sveitseren, fra Leopard Trek, kunne dermed juble for seier i et av
sykkelsportens fem monumenter. Det hadde INGEN trodd på forhånd.
– Vi hadde sett på løypen på fredag, og planen var å angripe i den siste
bakken. Alt gikk som jeg ønsket, sa en overlykkelig vinner etter rittet.
At ukjente sykkelryttere vinner etapper fra brudd er ingen overraskelse.
Derfor hører vel kanskje ikke denne triumfen med i denne kåringen, men
marginene her var så små at Bart De Clerq får plass på listen.
Eksempler på ryttere som blir hentet inne på den siste kilometeren finnes det
mange av. Men merkelig nok finnes det ikke like mange eksempler på ryttere
som akkurat holder unna til mål.
Det klarte belgiske Bart De Clerq til Montevergine di Mercogliano på den
sjuende etappen av Giro d’Italia. Omega Pharma-rytteren angrep på den siste
stigningen, uten at noen av de store favorittene tok han alvorlig.
Det burde de ha gjort.
De Clerq gjemte seg godt i svingene og all vegetasjonen og kunne vinne med
noen få centimeter til slutt. Michele Scarponi måtte ta den sure
andreplassen på etappen.
Dette er helt utrolig. Da jeg angrep trodde jeg aldri dette skulle skje. Jeg
skjønner det ikke helt enda, sa De Clerq. Han dedikerte også seieren til den
da nylig avdøde Wouter Weylandt, som kom fra samme område i Belgia som De
Clerq.
Ikke siden 2000 hadde en franskmann vunnet en fjelletappe i Tour de France,
uten å sitte i TV-brudd. Og kun én franskmann hadde tidligere vunnet til
Alpe d’Huez. Det var selveste Bernhard Hinault i 1986, Rollands føde år.
Men i 2011 var det nok en gang duket for fransk jubel på toppen av det berømte
skistedet.
Rolland kom inn i stigningen med en liten luke, ble hentet av Contador,
utnyttet Samuel Sanchez, og vant til slutt solo.
– Jeg er fremdeles litt omtåket og skjønner ikke helt hva jeg har gjort. Jeg
så bildene av angrepet mitt de siste to kilometerne, sa en lykkelig vinner
til procycling.no etter etappen.
At Juanjo Cobo var en god sykkelrytter før årets vuelta er det ingen som
bestrider. Men at spanjolen skulle gå hjem å vinne hele greia hadde ingen
trodd på forhånd.
2010 var en katastrofe for Geox-rytteren. Han oppnådde INGEN resultater av
betydning og karrieren virker å være på hell.
Men i 2011 slo han altså kraftig tilbake og vant Spania rundt på hjemmebane,
foran den britiske duoen Chris Froome og Bradley Wiggins. Førstnevnte kunne
like gjerne være med i denne listen selv.