Jeg tror mitt første møte med Kurt Asle Arvesen var i forbindelse med
sykkel-NM i Bergen i 2008.
Det var under et pressetreff på Oasen kjøpesenter, og som
Nettavisen-journalist var jeg der primært for å lage forhåndsstoff til Tour
de France.
Med begrensede ressurser og en relativt moderat sykkelsatsing, var det for min
egen del stort bare å få hilse på møte ryttere som Arvesen, Thor Hushovd og
Edvald Boasson Hagen. Folk jeg vanligvis holdt kontakten med via telefon.
Derfor var jeg opprømt da jeg kjørte leiebilen ut fra hotellgarasjen på
SAS-hotellet og satte kursen i retning senteret.
Intervjuet i seg selv var så som nå. Jeg ville lage en heltesak om Arvesen med
tanke på de stygge veltene han hadde følt på kroppen siden 2004-debuten i
rittet.
Eresfjordingen svarte etter beste evne, men virket egentlig noe uinteressert.
Jeg snakket med en journalistkollega om dette i etterkant, og fikk forklart
at slike pressetreff nok ikke var det morsomste Kurt Asle visste om.
Dagen etter var det fellesstart i Bergen, og det regnet slik det bare kan
gjøre i denne byen.
Arvesen lot seg ikke stanse av det, og benyttet kløkt, styrke og rutine til å
riste av seg Stian Remme akkurat på det riktige stedet. Dermed vant han sin
fjerde av totalt fem NM-titler fra landeveien.
Kurt Asle ankommer målområdet sammen med Koos Mouerenhout, Alessandro Ballan
og Martin Elmiger – og ender opp med å utmanøvrere alle i spurten.
Jeg gyver løs på tastaturet. Svetten siler, ropene fra Christian Paasche har
begynt å legge seg og jeg får en rørt Knut Anders Fostervold på tråden:
– Jeg sendte ham en tekstmelding. Der står det: «Jeg elsker deg, Kurt!»,
opplyser Arvesens treningskompis.
Jeg banker ut hovedsaken og gratulasjonssaken. Deretter forsøker jeg det
første anropet til Arvesen.
– Hei, Nettavisen! lyder det i den andre enden av røret.
– Hei, Kurt! Jeg trodde kanskje du var litt opptatt nå, men jeg forsøkte et
anrop likevel, forklarer jeg.
– Jeg har alltid tid til Nettavisen, vet du, forklarer dagens (naturlig nok)
smørblide vinner.
Deretter snakker vi om løpet, taktikken og de iherdige bruddforsøkene til Jens
Voigt før dagens brudd endelig fikk lov til å gå.
– Unnskyld, Jens! Jeg skulle ha vært her oppe for lenge siden, skal Arvesen ha
fortalt tyskeren kom seg opp i forkant av feltet etter 40 kilometers
sykling.
På det andre forsøket var nordmannen i brudd. Resten er idrettshistorie.
Dersom det er én ting jeg liker spesielt godt med artikkelen, er det den aller
siste setningen:
«Torsdag stiller han til start som vanlig i Lavelanet. Som hjelperytter.»
Men han er også smart. Han forsto etter hvert at hans måte å skaffe seg en
lang og rikholdig karriere på, var å gjøre dem rundt ham gode.
Arvesen utviklet seg til å bli en ypperlig domestique (hjelperytter) og fylte
etter hvert en rolle som roadcaptain langs landeveien.
Nordmannen var en av de første som ble kontaktet med tanke på oppstarten av
Team Sky i 2010. Man kan kanskje si at Edvald Boasson Hagen var en utløsende
faktor der, men man skal heller ikke undervurdere mannen som plukket ut
rytterne for den britiske gigantsatsingen.
Australske Scott Sunderland kjente Arvesen godt fra tiden i Team CSC. Han
kjente godt til rytterens styrker, gode rykte, språkkunnskaper og
medmenneskelige evner.
Jeg fikk denne fantastiske uttalelsen da jeg intervjuet Sunderland om nettopp
Arvesen i forbindelse med lanseringen av Team Sky:
– Grunnen til at Kurt ikke vinner så mange ritt, er ikke fordi han ikke er i
stand til det. Det spesielle er at han, i stedet for å gå for seieren selv,
tenker at rytteren bak ham – med den samme skjorta – har en bedre sjanse til
å vinne.
– For meg kjennetegner det den store mesteren. Han som kan gjøre det selv, men
som ofrer alt for at laget skal vinne.
Er ikke dét vakkert formulert?
Han smiler alltid når vi møtes, har alltid en fleip på lur og kan finne på å
spørre om hvordan det går. Og mene det.
Under årets vårklassikere møtte jeg ham til en relativt uformell kaffekopp på
hotellet til Team Sky.
Igjen gikk intervjuet så som så, men like før han forsvant til kveldsmaten,
utbrøt han:
– Geraint Thomas og Ian Stannard kommer til å vinne hver sin vårklassiker en
dag.
Det var et utsagn jeg fattet interesse for. Jeg tenkte: Hm.. Mener Kurt
virkelig det? Her kan det ligge en god sak.
I etterkant av GP Scheldeprijs var jeg på Sky-hotellet igjen. Denne gangen
fordi Edvald Boasson Hagen hadde veltet og brukket ribbein.
Da kom Kurt bort til meg igjen:
– Du, jeg glemte å fortelle det som egentlig er historien. Geraint Thomas
skulle egentlig ha vunnet juniorens Paris-Roubaix i 2004, men han kjørte
feil. Spør ham om det, så får du hele historien! lød oppfordringen.
Og bare så det er klart: Det er ikke vanlig at utøvere – nærmest uansett
idrett – serverer slike kuriøse saker for journalistene.
Han fant det også for godt å gi røret videre til Ivan Basso under et
telefonintervju med VG i 2005. Italieneren ledet på det tidspunktet Tour de
France, og kunne vel tenkt seg å gjøre en del annet enn å bruke tid på en
norsk journalist.
Men det sier likevel en hel del om Kurt Asle Arvesen. Medspilleren.
Jeg skulle nedover til transportetappene mellom Alpene og Pyreneene, og jeg
var selvsagt på tråden hos Kurt Asle i forkant.
Vi ble «enige om» at han skulle kopiere bruddseieren i Foix fra 2008 – mens
jeg var der nede.
Men så feil kan man altså ta.
Med 105 kilometer igjen av etappen mellom Limoges og Issoudun gikk den
daværende Saxo Bank-rytteren i bakken.
Kragebeinet brakk tvert, Tour de France var over for denne gang, men selvsagt
skulle han fullføre etappen først.
Jeg så ham for første gang da han kom trillende igjennom målområdet med
store smerter og armen i fatle. Det var et utrolig trist syn. Det var ikke
sånn det skulle bli.
Noen timer senere hadde Arvesen blitt lappet sammen. Vi fikk klar beskjed av
lagets pressesjef (som siden skulle få en framtredende rolle i Leopard Trek)
om ikke å nærme oss hotellet.
Stengte dører er vi for så vidt vant til å møte. Per Espen Løkenhagen i NTB
ringte i stedet rett til Arvesen og fortalte at det var samlet en liten
kontingent av norske pressefolk i resepsjonen.
– Jeg kommer ned, svarte Kurt.
Seansen som fulgte var spesiell. Vi spurte spørsmålene vi nesten hadde brent
inne med, og som vi trengte å få svar på før nettsaker skulle publiseres og
avissider skulle i trykken.
Men stemningen var laber.
Til slutt var det Kurt Asle som måtte trøste oss. Ikke omvendt.
– Det er bare et kragebein. Det er ingen som har dødd, folkens! uttalte Kurt
og prøvde å få opp stemningen.
Det fungerte bare nesten.
Men igjen: Det sier noe om mannen!
Etter dagens Paris-Tours (ja, rittet han hadde en gedigen sjanse til å vinne i
2006) er den aktive sykkelkarrieren over for Kurt Asle Arvesen.
Det betyr at hovedfeltet blir en attraksjon fattigere.
Det betyr at norske journalister mister en av de største leverandørene av
fargerike intervjuer og vennligsinnede gester.
Og det betyr at Norge mister en av sine aller største idrettspersonligheter i
en idrett vi ikke visste all verdens om før Kurt Asle, Thor og nå Edvald
Boasson Hagen var med på å gjøre sykkelsporten til norsk husmannskost.
For Kurt Asle Arvesens del betyr det en kursendring og nye muligheter.
For å benytte hans egne ord:
– Det er ingen som har dødd, folkens!
Derimot kan det være nå alt starter. For hvem vil vel ikke ha en
pasningslegger av Arvesens kaliber med på laget?