Et skinnende parkettgulv, en ergometersykkel, en tredemølle, to datamaskiner,
en skrikende Manchester United-klokke, en maske, en slange, en surstofftank
og et par uforståelige apparater som skal teste laktat og maksimalt
oksygenopptak.
procycling.no har blitt med treningskameratene Sigurd Sollien (procycling.nos
egen blogger) og Jan Normann (programleder i P4) til testing hos
«Vest:Helse» på Rud i Bærum.
Vi blir møtt med en bestemt anmodning om å ta oss på bena, og glir deretter
glatt over i observatørrollen når de to mosjonistheltene klargjøres til
innsats.
– Nå skal jeg ta en laktattest. Jeg vet ikke helt hva det innebærer, men jeg
tror det har noe å gjøre med når syra setter inn å gjøre. Jeg gleder meg
faktisk. Selv om jeg så at førstemann slet noe forferdelig, fortalte Sollien
til procycling.no før testen og var definitivt inne på noe der.
Slik vi får det forklart måler man laktatverdiene i blodet for å finne
tidspunktet hvor utilstrekkelig oksygentilførsel inntreffer. Det gir en
opphopning av melkesyre som innebærer stivhet i muskulaturen.
For oss blir denne prosessen personifisert av Jan Normann i P4. Radioverten
måtte først igjennom en solid oppvarmingsrunde, innlagte blodprøver (stikk i
fingeren), gradvis økning av motstanden og plotting av verdier inn på de
merkelige maskinene vi nevnte innledningsvis.
Fysioterapeutstudenten Bjørnar Sagdahl overvåker det hele. Han tester løpesko
for Löplabbet på fritiden, og er personlig overbevist tvil om at
laktatmålingen er langt viktigere enn oksygenopptaket.
– Vi tester terskelwatt på bakgrunn av laktatverdiene. Ved hjelp av disse kan
vi regne ut de forskjellige intensitetssonene utøverne bruker i det daglige
treningsarbeidet, forklarer fysioterapistudenten.
Normann går inn i rollen som en prustende Darth Vader på oppløpssiden, men det
er lite trøst å hente fra ekspertisen.
– Kom igjen, Jan. Kom igjen nå. Det er nå jobben starter. Hold frekvensen,
hold frekvensen. Nå må du jobbe! lyder formaningene.
En utmattet radiovert, som angivelig skal ha sverget til sigaretter i 25 år,
synker utmattet sammen over sykkelstyret og får konstatert et O2-opptak på
48,7 (en verdi som regnes i millimeter/kilo/sekund).
Ekspertisen opplyser at gjennomsnittsmålingen til menn i hans alder og
vektklasse ifølge maskinen er på 35,1. Det noteres også en makspuls på 178
(i sykkeløyemed).
Bjørn Dæhlie har uoffisiell verdensrekord i oksygenopptak på vanvittige 96.
Den deler han for øvrig med sykkelkongen Miguel Indurain.
Nedover på den gjeve listen finner man for eksempel: Tore Ruud Hofstad (90),
Thor Hushovd (86), Ole Einar Bjørndalen (86), Øyvind Leonhardsen (80,9),
Olaf Tufte (77), John Arne Riise som 18-åring (74) og Marit Bjørgen (72).
Sollien går som vanlig skyhøyt ut:
– Målet er å komme over 150 i O2-opptak.
– Det er bra, og Jan fikk 148 – så han skal jeg slå.
– 48 var det, ja! Dæhlie har 96, men jeg håper å komme over 50, oppklarer
Sollien fra sykkelsetet mens ler litt av seg selv.
– Det er den høyeste pulsverdien hvor kroppen fjerner like mye melkesyre som
den produserer, forenkler Sagdahl for oss.
Herr Sollien skotter misunnelig bort på treningskompisen Jan (han radiofyren
fra P4, ja). Normanns terskelpuls var nemlig hakket høyere.
Det betyr at dersom begge to jobber seg opp i 145 i puls, vil Jan bruke mindre
energi enn Sigurd på å komme seg framover.
– I tillegg vil kroppen bruke en god del energi på å vaske bort opphopningen
av syre, skytes det inn fra sidelinjen.
Mosjonist-Sigurd bykset ut av startblokkene og pådro seg kjapt en puls på
rundt 165.
– Nå ser jeg at jeg gikk ut altfor hardt i det rittet, erkjenner Sollien.
Fysioterapeut Christian Wiig tar ordet:
– Det er det veldig mange gjør feil. Dersom man går ut høyt over terskelpulsen
fra starten av, holder man maksimalt én time. Og så er det full stopp. Det
går an å ha stayerevne, og dytte grensen litt, men farten vil gå ned. Etter
hvert klarer man ikke å produsere watten man trenger, og i tillegg vil
kroppen bruke masse energi på å fjerne slaggstoffene, understreker Wiig.
Sollien opptrer som et tent lys og suger til seg det han makter av den nye
treningskunnskapen.
Mosjonistbloggeren kjemper en håpløs kamp mot verdiene, vitenskapen og
elementene. Det er som om unge Sagdahls oppdagelse har tatt motet fra ham
allerede.
Men han gir i hvert fall det han har. Måleren av oksygenopptaket spretter
motvillig opp i 16, og Sigurd tråkker videre på.
Varmen som produseres sprer seg videre fra ham og ut i rommet, som en overtent
peis. Han får med et uttrykk likt det Jack Nicholson drar frem i «Ondskapens
hotell», men med masken på dras vi rett inn i Hannibal Lecters verden.
– Du kan bare la snørra renne, er beskjeden han får fra fysioterapeut Wiig.
Det ser ut til å hjelpe. Sollien finner takten, han maler på. Han glemmer tid,
rom og sted og tråkker på som Jens Voigt i front av hovedfeltet.
– Husk å puste!
– Du har et maksimalt oksygenopptak på 43,4, Sigurd. En gjennomsnittsmann i
din alder og vektklasse, hadde ligget på 34,4, opplyser Sagdahl.
– Dette er veldig bra, i stemmer Wiig.
– Og husk: Dette tallet kan trenes opp.
Det er dette man i idrettens verden ville omtalt som «størrelsen på motoren».
– Størrelsen på utstyret, presiserer Sollien, men har ikke helt troen på seg
selv i den konkurransen heller.
Vi lar den siste påstanden bestå uimotsagt.
– Jeg følte meg kanskje enda mer som Sigurd Sollien. Han pleier å være stor i
kjeften, lyder svaret.
Fysioterapeut Wiig har en innrømmelse å komme med:
– Innsatsen var upåklagelig, men jeg tynet deg litt ekstra det siste minuttet.
Da hadde vi sett at kurvene hadde begynt å dale allerede.
– Jeg hørte at du sa det. Dermed innså jeg at slaget var tapt, repliserer
TV-mannen.
– Dette var fabelaktig. Jeg synes det var veldig morsomt å teste dette,
konkluderer Sollien.
– Det var slitsomt i beina, men det hadde jeg forventet. Også var det dette
med pustinga, i den maska. Men det gikk lettere da han sa jeg skulle slutte
å bry meg om snørret. Det gjorde at jeg flyttet litt fokus og fant rytmen i
beina.
– Jeg følte faktisk jeg hadde litt mer å gå på, men jeg tror jeg feiget ut
litt psykisk.
Fysioterapeutenn presiserer igjen at det maksimale antallet hjerteslag per
minutt (makspulsen) er medfødt og ikke kan bli høyere som et resultat av
trening. Hvilepulsen er derimot trenbar. Altså vil den bli lavere, når du
kommer i bedre form.
– Tenker man konkret på sykling, vil man være interessert i å øke
terskelwatten (den høyeste wattutvesklingen du kan produsere hvor kroppen
fjerner like mye melkesyre som den produserer) ved hjelp av trening. Da vil
du kunne jobbe på høyere watt innenfor samme puls. Og mer kraft i pedalen
vil øke farten din, forklarer Wiig til Sollien.
Nok til å suse forbi tjukkasene i Kongerittet?
Det skal i hvert fall ikke stå på ustyret, men kanskje på motoren.