Filippo Pozzato, Oscar Freire, Fabian Cancellara, Mark Cavendish og Oscar
Freire på ny. Dette er listen over vinnerne av Milano-Sanremo de siste fem
årene, og den gir oss en del nyttig informasjon.
Av de ovenfor nevnte syklistene er det kun Cancellara og Pozzato som har
vunnet rittet uten å avgjøre i en massespurt. Cancellara slet seg løs fra en
12. manns stor gruppe og vant solo i 2008, mens Pozzato overrasket feltet
med en «langspurt» i 2006. De tre andre seirene kom etter durabelige
spurtoppgjør. Noe av det som gjør Milano-Sanremo så spesielt er at rittet
kan avgjøres på så mange forskjellige måter. Det kan avgjøres ved et
nådeløst støt i Cipressa eller Poggio (rittets to siste bakker), et angrep
på flaten etter disse bakkene (slik Cancellara gjorde i 2008) eller ved å
være raskest i spurten. Det er denne uvissheten om hvordan rittet blir
avgjort, som gjør klassikeren så spesiell.
Selv om Milano-Sanremo ofte ender i en spurt, er det sjeldent at disse
spurtene er rene massespurter. Vanligvis er det 30-40 mann som kommer samlet
til mål. Rittet er i år 298 kilometer langt og avslutningen er kupert, med
nevnte Cipressa og Poggio som de to bakkene som fungerer som springbrett for
angrepsvillige ryttere, som ikke tør å satse på spurten sin. Milano-Sanremo
er med andre ord noe helt annet enn en vanlig spurtetappe i et etapperitt.
Det krever langt mer av sprinterne, samtidig som det blir vanskeligere for
lagene å kjøre rene spurtopptrekk. De fleste av sprinterne kan nok maksimalt
håpe på å ha med to eller tre hjelperyttere inn på oppløpet. Resten kommer
til å falle av i de siste bakkene eller bli ofret tidligere i rittet. For
mange blir det en ensom kamp, hvor de blir nødt til å stole på egne
plasseringsevner. Da hjelper det å ha selvtilliten i orden og en del
erfaring.
En annen rytter som har vist god form tidlig på sesongen er Tom Boonen.
Kjørestyrken hans er formidabel, men innehar han de nødvendige
spurtegenskapene til å vinne? Jeg tviler, men tør ikke å avskrive han. I
fjor ble han nummer to, og han vil garantert sette farge på årets ritt også.
Siden jeg allerede har nevnt fjorårets første- og andremann er det naturlig
å nevne mannen som tok tredjeplassen i fjor. Den italienske veteranen
Alessandro Petacchi er utvilsomt rask nok til å vinne, men har slitt noe
voldsomt med sykdom så langt denne sesongen. Mye tyder på at han ikke er i
sin beste form.
Garmin-Cervélo har det samme luksusproblemet som HTC. De sitter med Thor
Hushovd, Heinrich Haussler og Tyler Farrar. I motsetning til hos HTC er det
ikke lett å se en prioritert rekkefølge i Garmin-Cervélo. Hvis alle deres
tre spurtkanoner kommer inn på oppløpet er det umulig å spå hvem det er de
kjører for. I Tirreno-Adriatico kjørte Thor Hushovd opptrekk for Tyler
Farrar, noe han gjorde med bravur. Det rittet brukte «oksen fra Grimstad»
som ren oppkjøring. Når det nå virkelig gjelder så spørs det om amerikanske
Farrar like lett får overtalt nordmannen til å kjøre opptrekk. Heller ikke
Heinrich Haussler har for vane å kjøre opptrekk når det kommer til finaler i
store ritt. Vi husker alle måten han spurtet ifra Hushovd og ble nummer to i
dette rittet i 2009, og hvor fraværende han var i spurtopptrekkene til
Cervélo Test Teams lag under Tour de France samme år. Om ikke Garmin-Cervélo
legger en veldig konkret slagplan på forhånd, hvor de ulike rollene er klart
definert og alle rytterne går inn for å gjennomføre de oppgavene de blir
tildelt til punkt og prikke, kan laget fort sløse bort tidenes mulighet til
å vinne denne klassikeren. Det verste som kan skje er at de spurter med to
eller tre mann i bredden, og med det taper rittet. Derfor blir ikke dette
rittet bare et bevis på hvor sterke rytterne i Garmin-Cervélo er, det blir
også en test på hvor sterk ledelsen i laget er. 298 kilometer og 24
motstanderlag blir tøft nok å overvinne. Skal man i tillegg kjempe mot sine
egne lagkamerater blir det nærmest umulig å vinne.