Sammenlagtseieren havnet aldri under sterkt press, men noen oppmuntrende
svakheter i Team Skys tourkampanje skal konkurrentene ta med seg i fremtiden.
Froome ble isolert under den andre etappen i Pyreneene. Han ble også avslørt
av Saxo-Tinkoff i sidevinden på den 12. etappen. Froome klarte i tillegg
mesterstykke med å gå sukkertom på Alpe d’Huez.
For en rytter som til tider foretar rare taktiske disposisjoner, klarer han
seg likevel forbausende bra. Froome har nok ikke mange bekymringer når han
makter gi Tony Martin kamp til døren på en paddeflat tempo. Den
kenyanskfødte briten ser ut som en beruset krabbe når han klatrer, men hva
gjør vel det når han kan spinne 130 runder i minuttet på fjellsiden av Mont
Ventoux.
I begge tilfeller virker det som at nylige løypeendringer har blåst all
subtilitet og taktisk finesse ut av rittet. Tidligere var disse rittene
komponert med en delikat balanse, mellom risiko og belønning som inspirerte
attraktiv og taktisk kjøring. Det har Milano-Sanremo også vært en godt
eksempel på de siste årene, med 2012-utgaven som kroneksempelet.
I 2014 får imidlertid også den italienske klassikeren en ny og mer krevende
finale. Mellom Cipressa og Poggio skal la Pompeiana bestiges, noe som etter
all sannsynlighet vil eliminere spurterne fra toppsjiktet av resultatlisten.
Tendensen er påfallende og konsekvensene mer og mer tydelige. TV2 og Eurosport
får en enklere jobb med å plassere reklamepausene. TV-seeren får imidlertid
det vanskelig med å finne flust av interessante, rittdefinerende øyeblikk.
Det hører til særsjeldenheten i sykkelhistorien at tre jevngode toppspurterne
braker sammen i en og samme utgave. Kampen mellom Mark Cavendish, André
Greipel og Marcel Kittel var like tøff som den var uforutsigbar. Lagenes
opptrekkstog har blitt en raffinert kunst, hvor timing og taktikk er like
viktig som hurtighet og eksplosivitet.
Helt siden han gjorde sitt dominante inntog i 2008 har Cavendish, som «verdens
raskeste spurter», lagt listen skyhøyt for konkurrentene. I 2013 ble det
bare to etappeseirer for den lynraske briten. En mager fangst etter den
gylne Cavendish-standarden, men kanskje ikke så overraskende ettersom
Greipel (én etappeseier) og Kittel (fire etappeseire) begge opererte med to
velsmurte tog foran seg.
I fjor ble han kronet til tidenes spurtkonge av franske L’Equipe, mens i år
ble det «comme ci, comme ça» for Cavendish på sitt nye belgiske lag. Gert
Steegmans manglet den nødvendige finessen som opptrekker, mens Matteo
Trentin trengte mer kraft.
Men med Alessandro Petacchi og Mark Renshaw som del av opptrekkstoget neste
sesongen, er det for tidlig å avskrive massespurtens regjerende konge.
Horners sedvanlig gode lynne fikk seg imidlertid en solid trøkk, da som første
amerikanske Vuelta-vinner ble gjenstand for overveldende mistenksomhet.
42-åringen svarte med å publisere sitt biologiske pass, en samling av
blodprøver fra de siste sesongene. Men blodpasset ble også mistenkeliggjort.
Etter sin største triumf står han paradoksalt nok uten kontrakt for neste
sesong. En seier med bismak for tidenes eldste Grand Tour-vinner.
Nordmannen var sterk og smart nok til å plassere seg i det vinnende bruddet,
men måtte likevel se Roman Kreuziger stikke av med seieren.
Seier eller ei, prestasjonen til Nordhaug understreket imidlertid en større
tendens. Finalen i Amstel Gold Race har de senere årene fulgt en forutsigbar
utvikling, hvor lite av betydning har skjedd før den avsluttende
Cauberg-bakken. I år ble imidlertid arrangøren belønnet for sin lille dose
«dristighet».
I likhet med fjorårets verdensmesterskap i Valkenburg, ble målstreken lagt
noen kilometer bortenfor Cauberg-toppen. Resultatet ble en gripende, taktisk
finale og en overraskende vinner. Ikke verst for en løypeendring på to
kilometer.
Men ikke før vi hadde avskrevet ham, sto Cancellara nok en gang på toppen av
pallen i en stor klassiker. En uke etter en dominant generalprøve i E3
Prijs, dampet han ifra Peter Sagen på Paterberg-hellingen, og tok sin andre
Flandern-triumf. En uke senere sikret han seg Flandern/Roubaix-dobbel for
andre gang.
2014 blir hans 14. proffsesong. Hva blir det neste for den herskesyke
«Spartacus».
Etter 20 års eksistens gjorde imidlertid Spanias økonomiske situasjonen det
umulig for laget å fortsette. I alle fall ikke i WorldTouren, hvor
gigantprosjekter som BMC, Katjusja og Team Sky har skapt inflasjon og satt
en ny økonomisk standard for å satse på sporten høyeste nivå.
Det baskiske laget prøvde desperat å tilpasse seg foran denne sesongen, da
ledelsen ga slipp på sine grunnleggende statutter ved å tillate
ikke-baskiske ryttere. Dessverre var dette bare begynnelsen på slutten. For
å gjøre vondt verre ble Alexander Serebryakov, en av lagets nysigneringer,
suspendert for brudd på dopingbestemmelsene. Russeren fikk bare to ritt for
de oransjekledde.
Euskaltels bortfall betegner en sykkelsport i endring. Ikke bare har sporten
blitt mer globalisert de siste årene. Den har også blitt mer
profesjonalisert. Borte er baskernes fargerike drakter og offensive
kjørestil. Borte er også den romantiske forestillingen om at mindre lag med
lokal forankring kan hevde seg på øverste nivå.
Den 23 år gamle slovaken er den mestvinnende rytteren i 2013 og har triumfert
i alt fra flate massespurter, kuperte toppavslutninger og krevende
brosteinsritt.
Ikke bare vant han Gent-Wevelgem og sin andre strake poengtrøye i Tour de
France. Han kom også fryktelig nær sin første monumentseier i
Milano-Sanremo, og kan bli den neste til å vinne alle fem – hvilket bare tre
ryttere har gjort før ham.
Sagan sørget for 21 av Cannondale 28 triumfer denne sesongen. Den flamboyante
unggutten fungerer derfor som en livsviktig respirator for det italienske
laget, som de siste årene har slitt i en nedadgående spiral. At Fernando
Alonsos storsatsing for 2015 snuser på «The Terminator» bør derfor være til
stor bekymring for de fluorgrønne.
Sjokket var stort da lisenskomiteen i UCI (ved inngangen til årets sesong)
kastet det russiske storlaget ut av WorldTouren. En beslutning i Idrettens
voldgiftsrett forkastet UCIs avgjørelse og Katjusja ble tatt inn i varmen på
nytt.
Men hos Katjusjas mektige ledelse, representert med den pengesterke oligarken
Igor Makarov, var skaden allerede gjort. Makarov orkestrerte like gjerne en
storstilt politisk agenda mot den sittende presidenten, hvor Brian Cookson
ble heist fram som McQuaids erstatter. Makarov ble beskyldt for å finansiere
britens valgkamp og for å ha lekket en knusende rapport om McQuaids
lederskap til media.
Aldri lurt å tråkke den russiske bjørnen på tærne.