Det sies at godhet, taktisk naivitet og en solid dose uaktsomhet frarøvet
Raymond Poulidor den gule trøya. Den bedårende, mørkhårede rytteren fra
enkle kår i sentral-Frankrike huskes best som «den evige toer».
Men under klatringen til Pla d’Adet hadde han Eddy Merckx i jerngrep. Mot
slutten av Tour de France i 1974 gikk veien for første gang opp til
skistedet ovenfor Saint-Lary Soulan i Pyreneene.
Etappen fikk umiddelbart sin plass historiebøkene og symboliserer gjenfødelsen
av den 38 år gamle Poulidor, som for første gang på åtte år gikk helt til
topps i touren – bare tolv måneder etter en stygg og karrieretruende velt.
«Kannibalen» Merckx var på bristepunktet og Frankrike var i ekstase.
– Det var en av mine største triumfer, minnes mannen som har fått det noe
ydmykende klengenavnet «Poupou».
To ganger over Tourmalet senere og Poulidor inntok podiet i Paris nok en gang.
Den populære veteranen ble nummer to bak suverene Merckx, tolv år etter
Tour-debuten, da han med brukket håndledd kapret tredjeplassen bak Jacques
Anquetil.
Poulidors tapperhet i tapende stund gjorde ham umåtelig populær. Han bar sin
forbannelse som en skinnende rustning.
I touren endte mannen fra Limousin som annenmann tre ganger og tredjemann fem
ganger. Han stilte til start ved fjorten anledninger (fullførte tolv) og
vant sju etapper.
Men det var rivaliseringen med Anquetil som definerte hans karriere. Den
elegante, men fjerne mesteren fra Normandie fremsto som Poulidors rake
motsetning. Hvis folkets favoritt var den naive og enfoldige bondesønnen,
var «Maître Jacques» en uplettet, kalkulerende sykkelmaskin og
personifiseringen av et kapitalistisk Frankrike.
Anquetil skulle vinne for enhver pris. Tempospesialisten var som regel omgitt
av en guddommelig kraft i kampen mot klokken, hvor han korsfestet sine
konkurrenter med metronomisk regelmessighet.
Selv om det betydde å proppe seg full av amfetaminer, eller «la Bomba» som
Coppi kalte dem.
– Jeg doper meg fordi alle andre doper seg, sa en lakonisk Anquetil til avisen
France-Soir om nødvendighetene i yrket sitt.
Poulidors popularitet var til stor irritasjon for den mer talentfulle
Anquetil, som følte seg misforstått av den franske befolkningen. Hans
ufiltrerte åpenhet om sykkelsportens kyniske hverdag distanserte ham bare
ytterligere fra den idrettsfrelste nasjonen.
Poulidor var aldri like utleverende om sportens mørke side, men gjorde seg
upopulær i feltet da han som første rytter i Tour de France-historien lot
seg teste av arrangøren. Jean Malléjacs kollaps på Mont Ventoux i 1955 og
Roger Rivières nesten fatale krasj noen år senere, fikk begeret til å renne
over for rittlege Pierre Dumas som kjempet for dopingkontroller i touren.
Da Poulidor i 1966 avla den første urinprøven, ledet Anquetil de andre
rytterne i protest dagen derpå. Mesteren var ikke i form, men for å stoppe
sin populære rival, bisto han romkamerat Lucien Aimar til gult i Paris. Alt
annet enn Poulidor-seier, var hans mantra.
Under press var Merckx atskillig mer storsinnet, da han etter etappen til
Saint-Lary Soulan tilbød Poulidor den gule trøyen. En respektfull gest til
den evige og utholdende nummer to – som til tross myten innehar en
formidabel merittliste.