Etter en farseaktig valgkamp som skadet troverdigheten til Det internasjonale
sykkelforbundet (UCI) ytterliggere, står nyvalgt president Brian Cookson
overfor en formidabel oppgave. De neste fire årene skal han som øverste
administrative leder gjenvinne omverdenens tillit til en sport fordervet av
skandaler.
Oppvasken etter den største av de alle, Lance Armstrongs sju doping-befengte
Tour de France-titler, står helt øverst på Cooksons overfylte agenda.
I samarbeid med Verdens antidopingbyrå (Wada) tar Cookson nå sikte på å
granske periodene til sine to forgjengere, Hein Verbruggen (1991-2005) og
Pat McQuaid (2005-2013). For mange er det åpenbart at disse to regimene
flyter over i hverandre, ettersom Verbruggen fulgte med som ærespresident i
UCI. Til tross for at han lot McQuaid overta roret, idet Armstrong tok sin
siste Tour-tittel.
Granskingen som Cookson skal sette i gang blir en formidabel oppgave og hans
suksess som UCI-president står og faller på hvordan han løser det.
I 2010 fratrådte Gripper sin stilling. Hun har i ettertid vært kritisk til
hvordan UCI «så mellom fingere» da Armstrong gjorde comeback i 2009, uten
nødvendig testing i forkant Tour Down Under. Gripper mente McQuaid opererte
uten brodd.
I vinter innrømmet Armstrong doping da han vant sju Tour-titler, men benektet
bruk av ulovlige midler og metoder da han gjorde comeback i 2009 og 2010.
Armstrong mangeårige lagkamerat, Floyd Landis, hevder også at texaneren testet
positivt under det sveitsiske rittet, men at UCI dekket over regelbruddet i
byttet mot en donasjon på 125.000 amerikanske dollar. UCI gikk til sak mot
Landis, som det vant fordi Landis ikke kjempet imot.
I denne saken har McQuaid vært urokkelig i sin støtte til forgjenger
Verbruggen. McQuaid har riktignok innrømmet at UCI har mottatt pengegaver
fra Armstrong, men har benektet at de er tilknyttet en «positiv
dopingprøve».
McQuaid har alltid vært påpasselig med å omtale prøven som «mistenksom» i
stedet for «positiv». Ifølge Usada-rapporten som felte Armstrong, bekreftet
Martial Saugy, laboratoriesjef i Sveits, at prøven var suspekt, men ikke
positiv.
Mer essensielt oppgir Saugy også at han ble informert av UCI om at den
mistenksomme prøven var Armstrongs. I ettertid har han også fortalt hvordan
han møtte Armstrong og Bruyneel og forklarte dem hva som gjorde prøven
mistenksom. Saugys uttalelser motsier UCIs påstander om at forbundet ikke
var informert om prøven.
Kathy LeMond, kone av tidligere Tour de France-vinner Greg LeMond, har fortalt
under ed hvordan en US Postal-mekaniker fortalte henne at UCI tok imot
500.000 dollar for å redde Armstrong fra dopinggarnet i 1999, da han testet
positivt for kortison under Tour de France.
Verbruggen har benektet historien. Armstrongs løsning ble å tilbakedatere en
lovlig resept (TUE) for en krem mot sittesår, som angivelig inneholdt
kortison.
I kjølvannet av Festina-skandalen i 1998 førte faktisk arrangøren av Tour de
France (ASO), under president Patrice Clerc, en langt tøffere og mer
proaktiv linje i antidopingarbeidet.
I 2006 ekskluderte ASO 13 ryttere som ble linket til Eufemiano Fuentes i
forbindelse med Operasjon Puerto. I 2008 ble Astana nektet innpass på
grunnlag av tidligere dopingsaker. I sin periode som ASO-president var Clerc
ofte på kant med UCI. Spenningen nådde sitt klimaks i 2008, da ASO trakk
sine ritt fra ProTour-kalenderen. Også Tour de France.
Bare måneder senere ble Clerc fjernet fra sin presidentstilling, og erstattet
av Jean-Etienne Amaury, som gjenopptok samarbeidet med UCI. En enorm
snuoperasjon preget av betydelige politiske føringer. Siden den gang har ASO
spilt en langt mer passiv rolle.
Det er vanskelig å peke på konkrete eksempler hvor UCI har oppmuntret
varslere, som et grep for å slå beina under på sykkelfeltets altovergripende
taushetsplikt, omertà. Planer om en direkte telefonlinje – en doping hotline
– forelå lenge, men materialiserte seg aldri.
Etter Tour de France 2009 la Wada frem en kritisks rapport om testingen utfor
under rittet, hvor antidopingbyrået trakk frem hvordan Astana, med Lance
Armstrong på laget, mottok «fordelaktig behandling» i form av ekstra tid ved
testing.
Etter Armstrong ble strippet for sin tour-tittler har arbeidsforholdet mellom
Wada og UCI nådd et nytt bunnivå. McQuaid mener byrået har ført en
«personlig vandetta» mot UCI, mens Wada mener sykkelforbundet ikke har tatt
nødvendig grep i kjølvannet av Armstrong-skandalen.
I løpet av to lange tiår med Verbruggen og McQuaid har sykkelsporten vært i
gjennom mye. Festina-skandalen, Operasjon Puerto, avsløringene rundt
T-Moblie, Marco Pantanis dødsfall, Floyd Landis sine betroelser,
etterforskningene rundt Michele Ferrari og Francesco Conconi, Alberto
Contador «kjøttfarse» og enda litt til.
«Armstrong har ingen plass i sykkelsporten», sa Pat McQuaid i kjølvannet av
Usadas knusende dopingrapport om US Postal. Men i et oppgjør med vår mørke
fortid, og med ønske om å komme oss videre, kan vi ikke være «Amerikaneren»
foruten. Det har Cookson forstått. Men hvordan få fallen sykkelkonge i tale?