Til ære for Pantani

Å klatre over høye fjelltopper med formidabel fart krever styrke i både hode og bein. For Marco Pantani handlet den mentale biten om et fast ritual, som startet idet han kastet av seg «bandanaen». En ugjenkallelig gest med signal om fullkommen fanatisme i angrepet.

Fintfølende til tyngdekraftens deterministiske natur, hadde «Piraten» for vane å kaste av seg alt overflødig utstyr. På stigningen til Montecampione – under Giro d’Italias 19. etappe i 1998 – kvittet han seg med både flasker og solbriller. Til og med diamantringen i nesen ble revet ut og kastet inn i skogen.

– Jeg følte den tynget meg, sa den maniske klatreren i ettertid.

I Pantanis hode var den lille diamantstubben tungen på vektskålen i bataljen om rosa trøye mot Pavel Tonkov. Med sine 57 kilo ga Pantani begrenset beskyttelse mot vinden for russiske Tonkov, som var sjanseløs i møtet med stadige akselerasjoner fra den fjærlette italieneren.

På toppen av Montecampione var 30 sekunder omgjort til 1.30 min ledelse i sammendraget og Giro-tittelen trygget. Diamantringen lå imidlertid langt nedi skogholtet.

Året etter tok Pantanis psyke en mer rasjonell form. På den 15. etappen til Oropa mistet han kjeden i siste bakke mot mål. Mutters alene måtte han se favorittene spinne forbi mens han ventet på at følgebilen skulle komme fram.

Jan Ullrich fikk fullstendig panikk da han opplevde tekniske problemer ved bunnen av Plateau de Beille i Tour de France året før. Men Pantani var usedvanlig stoisk der han sto. Med hjelp av sine Mercatone-lagkamerater tok han opp jakten, pilte forbi hele 48 ryttere, før han utmanøvrerte Laurent Jalabert for etappeseieren på de siste kilometerne.

Et mesterstykke fra bakkeklatrernes store maestro. Kontrasten var derfor stor da den normalt så fargerike Pantani krysset målstreken med senket hode. Uttrykksløs. Angivelig fordi han var usikker på om seieren var hans. Det var likevel noe foruroligende mekanisk ved Pantanis tyranni.

Seks dager senere var diktaturet ved veis ende. Etter fire etappeseire var Pantani trygt viet til den rosa trøyen. Men etter etappen til Madonna di Campiglio kastes han ut med bare én fjelletappen igjen av rittet. Med hematokrittverdier på 52 prosent var han over UCIs tillatte grense.

Hele Italia raste etter den kontroversiell avgjørelsen, som også satte Pantani på sporet av sin egen, personlige tragedie. Desillusjonert og selvdestruktiv ble han tvunget ut i en fatal, nedadgående spiral som endte med hans død på et rasert hotellrom fem år senere.

Som en påminnelse om tidsepoken til Gaul og Coppi, ville Pantanis stakkatopregede angrepsstil nøste opp i tilsynelatende gjensydde ritt, mens hans evne til å vinne på spektakulært vis trollbandt den italienske fansen.

Ti år etter hans tragiske dødsfall vekker navnet Pantani fortsatt glede og begeistring hos mange. Noen ganger også forargelse. Men aldri likegyldighet.

Tragedien om Pantani står likevel igjen som et ominøst vitnesbyrd til konsekvensene av unnfallende lederskap og en giftig ukulturs frie utfoldelse.

Kanskje er giroens hyllest til Pantani mer et nødvendig varsku til det nye UCI-regimet, og ikke den dristige nostalgien det ligner på overflaten.