Som president for det internasjonale sykkelforbundet (UCI) er Pat McQuaid
frontfigur for organisasjonen som styrer og steller alle aspekter ved
sykkelsporten.
Men den 63 år gamle iren, som nå febrilsk jager en tredje periode som
president, er ikke populær hos alle. McQuaid er blitt karikert som en
fomlende klums. Han har kranglet åpenlyst med lagledere og rittarrangører,
som alle har anklaget UCI for å drive et føydalt system hvor det for det
meste er opptatt av å mele sin egen kake.
McQuaid har også blitt kritisert for sitt nære forhold til tidligere
UCI-president Hein Verbruggen (som nå er ærespresident), og hvordan de to
angivelig har dekket over eller snudd rygget til «verdens mest sofistikerte
dopingprogram» hos Lance Armstrongs US Postal-lag. Med bananrepublikkens
moralske kompass har Verbruggen/McQuaid-dynastiet hersket for lenge, mener
et økende antall kritikere.
Dette er imidlertid ikke UCIs historiens første tyranniske ledere. Achille
Joinard og Adriano Rodoni hadde også svært kontroversielle
presidentkarrierer . De var mønsterelever av Machiavelli, ruvende
lederskikkelser og levde tilsynelatende godt med kritikken som stadig ble
rettet mot dem.
Etter målgang truet nemlig superstjernen Fausto Coppi med streik hvis ikke
lillebror Serse ble tilkjent seieren foran André Mahé. Franskmannen Mahé ble
geleidet inn på en omvei av en forvirret politimann, men klarte likevel å
komme først til mål inne på velodromen.
Som UCI-president og overhode for det franske forbundet hadde Joinard mange
kameratbånd å pleie. Noen dager etter finaleflausen i Roubaix gikk
franskmannen derfor inn for den lite elegante løsningen med å dele seieren
mellom Coppi og Mahé. En utfall som levnet en sur smak i munnes hos de
fleste, spesielt hos rittets moralske vinner, André Mahé.
I 1950 ble han utnevnt til visepresident i UCI, og sammen med Joinard skapte
han et fruktbart partnerskap som sikret de to en meget dominerende rolle i
sporten.
Men det gikk ikke lenge før den åpenbart kameratslige relasjonen dem imellom
havnet i et kritisk søkelys. I 1955 var det planlagt at VM skulle avholdes i
Frankrike. Joinard mente imidlertid at økonomien ikke strakk til, hvilket
åpnet for at mesterskapet ble flyttet – sjokkerende nok – til Italia.
Men da det i ettertid gikk rykter om at Joinard i samme periode hadde tatt
imot en betydelig sum franske franc fra sin gode venn Rodoni, fosset
kritikken i strie strømmer mot UCIs lederduo. Joinard ble stemplet som en
judas i fransk presse, mens Rodoni nektet å kommentere de «latterlige
spekulasjonene».
Italia var en het kandidat for å arrangere de olympiske lekene og et VM like
utenfor Roma var således en fin anledning til å underholde koryfeene i IOC.
VM-skandalen stilnet imidlertid hen da Joinard døde i 1957. Hans italienske
sidekick arvet likevel toppjobben i UCI.
Der vant den italienske banesyklisten Giovanni Pettenella gull i sprintøvelsen
og sølv i 1000 meter tempo. Underveis ble Pettenella innkalt for å avlegge
noe så sjeldent som en dopingprøve. Det likte Rodoni særdeles dårlig og dro
regelrett utøveren sin ut dørene til dopingjegerne.
Han satte også sitt besynderlige avtrykk på den såkalte Savona-affæren – Eddy
Merckxs positive dopingprøve fra Giro d’Italia 1969. I antidopingkampens
formative år testet den belgiske storsyklisten positivt for en mildere type
for amfetamin og ble kastet ut på et tidspunkt hvor han ledet rittet klart.
Merckx ble også suspendert i en måned og ville derfor miste Tour de France i
tillegg.
Men fordi dopingjegerne jobbet ut fra en kassabel campingvogn og Felice
Gimondi (den store hjemmehelten) hadde sluppet unna med et lignende
overtramp året før, ble utestengelsen av Merckx sett på som en stor
urettferdighet. Merckx fikk over 10.000 støtteerklæringer i postkassen og
den påfølgende mediestormen indikerte at dette kunne utartet til en alvorlig
diplomatisk hendelse mellom Belgia og Italia.
Alles øyne ble derfor rettet mot UCI og dets president Adriano Rodoni, som
forunderlig nok svarte med å utstede to vidt forskjellige direktiver. Én
hvor han ga sin fulle støtte til antidopingprosessen. Og én hvor han
stemplet den som fullstendig ugyldig. Ifølge UCI var Merckx derfor skyldig,
men likevel uskyldig nok til å starte Tour de France. Enkelt og greit.
President Rodoni var derimot en sterk tilhenger og vegret seg lite for å
hjelpe lag lure seg unna forbudet. Rapaël Géminianis Saint-Raphaël-lag, med
den formidable Jacques Anquetil i stallen, var et av de første lagene med
extra-sportif sponsorat på trøyen. Rodoni rådet derfor den italienskættede
franskmannen Géminiani om å bytte trøyer like før start, hvorpå presidenten
ville sende ut et fordømmende telegram, men ikke før etter startskuddet.
Saint-Raphaël-laget fortsatte touren med en lettere modifisert trøye.
Rodonis svært kontroversielle og skandalebefengte UCI-karriere endte i 1981,
da Luis Puig tok over. Spanjolen fikk et snaut tiår på toppen før Hein
Verbruggen overtok roret. Før han ga stafettpinnen videre til Pat McQuaid
styrte den nederlandske forretningsmannen begivenhetene i 14 år og var en
skikkelse som fostret både respekt og frykt, men aldri likegyldighet.
«Han drev et eneveldet og snakket kameratslig med Lance Armstrong på
telefonen», sa tidligere Tour-sjef Jean-Marie Leblanc indignert.
Som Verbruggens utvalgte etterfølger har McQuaid stort sett ligget i
skyttergraven i to presidentperioder. Kritikken har haglet, men som
historien forteller oss er det en helt organisk del av jobben.